Bambus og pruting i Hoi An (Vietnam)

Vi sitter alle på harde bambusstoler. Foran oss har vi bambusbord og over oss henger bambustaket som skal beskytte oss mot storm og blest. Vi er halvveis inne og halvveis ute. Kun den ene veggen går helt opp til taket. De tre andre er bytta ut med et lite bambusgjerde. Et bambusklasserom vil man antakelig aldri finne andre steder enn i Hoi An. Men det er litt av sjarmen med å studere i Vietnam. Dette studiemiljøet har vi kun lånt for noen måneders tid, før vi reiser tilbake til moderniteten på den andre siden av jordkloden igjen. Det er nok best å sette pris på bambusen mens vi er her.

Det er varmt og vinden har dessverre tatt ferie. En blanding studenter følger ivrig med på foreleserens klingende britisk. Vi består av to tyskere, åtte svensker, én vietnameser og omtrent 20 nordmenn. Alderen varierer fra 18 til 28 og alle befinner vi oss på forskjellige stadier i vårt utdanningsforløp. Noen kommer hit for å starte sin bachelor. Andre for å bruke studiet som tilvalgsfag eller frie emner. Og noen er kommet bare for å lære noe helt nytt.

De fleste av oss er dratt ned for å utvide vår horisont. Jeg hadde selv følt trangen til å oppleve et annerledes land, med alt hva det måtte medfølge. Det var bildet av eksotiske Vietnam jeg ble tiltrukket av. Studiet i utvikling kan man jo allikevel ta hjemme i Norge hvis man vil det. Men nei, jeg var blitt lei den norske tankegangen. I Vietnam måtte det finnes en annen vei, en annen væremåte.

Jommen skulle jeg få rett. Landet er preget av ro og kaos om hverandre. Det er en slags balansegang vietnameserne streber etter. For vietnamesisk tankegang handler om yin og yang, om krefter som utfyller hverandre, om kontraster som kjemper for å opprettholde en balanse i tilværelsen. Dermed vil det oppstå harmoni. Det kan man se i alle sammenhenger. Også i morgenrushet. Fra tidlig morgen fylles gatene  med «motorbikes» stablet med alskens varer;  fem tjukke griser,  23 høns i en kurv, tre sykler, eller en familie på fire. Å tute er til ingen nytte. Det har mistet sin effekt, for alle gjør det samtidig og ingen legger merke til deg uansett.

Men i Hoi An kan man velge en roligere morgenferd. Den stille landeveien står i stor kontrast til byens overfylte gater. Hoi An er en sykkelby og derfor har vi alle investert i hver vår sykkel. Den står til en hvert tid utenfor hotellet som vi bor på under hele oppholdet. Vi har prutet oss fram til å betale 700 000 dong (cirka 250 kroner) for syklene i de månedene vi er her. Det er paret Anh og Duc som driver sykkelutleien. I løpet av kort tid har vi blitt venner med den lille familien som også har satt opp en liten kiosk utenfor hotellet. De forsyner oss med vannflasker hver dag og passer på at vi har alt vi trenger. Duc forteller at det er en selvfølge å prute og derfor forventes det også av oss. Verdien av varen er ikke relevant. Det gjelder å bli venner med selgeren og få en fot innenfor. Da blir du sett på som en del av familien. Sympatien for deg som kjøper vil derfor stige, men for begge parter handler det om å få best mulig pris for å kunne ta vare på sin familie. Og når selger og kjøper plutselig blir familie, synker prisen betraktelig, samtidig som sympatien øker begge veier. Det kalles  moralsk økonomi, i følge vår foreleser. Denne tydelige fellesskapsmentaliteten er særegen for Vietnam. Familiens behov er overordnet individets og man er nødt til å være ydmyk overfor andre. I følge vietnameserne er det også med på å skape harmoni.

Bare språket kan illustrere det. På vietnamesisk finnes det ingen ord for «jeg». Man tiltaler seg selv som et familiemedlem i forhold til den man snakker med. Snakker jeg for eksempel med Anh på rundt 30, kaller jeg henne for «storesøster» og hun kaller meg for «lillesøster». En gylden regel er å tiltale alle som er omtrent like gammel som deg, som søsken. Er de på alder med dine foreldre blir de onkler og tanter. Og hvis de er like gamle som dine besteforeldre, ja, da blir de også dine besteforeldre. Turister som vietnameserne ikke kjenner kaller de bare for «Hello».

De sprekeste studentene velger seg ut dagens jernhingst, roper «tam biêt» (ha det) til sine nye familiemedlemmer og farer av sted. De risikerer å miste både pusten og et par liter vann i løpet av turen, men til gjengjeld støter de på Hoi An's vakreste del. Bare noen få hundre meter fra hovedveiens tjas kan man begi seg ut på den idylliske, fire kilometer-lange veien til studiestedet. Den slynger seg rundt det vietnamesiske landet. Her suser studentene på stier forbi beitende vannbøfler, rismarker og store rekefarmer, mens lyden fra trafikkstøyen svinner hen og det eneste man hører er vinden og barnas rop etter oss: «Hello, hello, hello!»

Men det at vi studerer her i nesten tre måneder, gjør at vi kan utforske Vietnam fra et helt annet perspektiv enn en turist. Gjennom arbeidet vi gjør på studiet får vi lov til å kikke gjennom nøkkelhullet i døra til Vietnams politikk og styremåte. Det globaliserte markedet satte sine første lovlige spor på vietnamesisk jord i 1986. Da lanserte regjeringa programmet «Doi Moi», som var en gradvis åpning til det frie markedet. Landet begynte så smått å eksportere og importere varer. Denne utviklingen ser vi i større grad i dag, selv om kommunismen fortsatt hersker bak politikkens dør. Om de to er godt forenelige, er det vi er her for å diskutere.

Jeg kjøper en kjekspakke og en flaske vann av Duc. Det kan jeg trenge etter denne lange dagen. Han setter i gang prutingen og jeg svarer automatisk. Men denne gangen gir jeg litt ekstra. I det jeg betaler sier han at de snart har nok penger til å kjøpe inn tre nye sykler til utleien deres. Høysesongen står for tur og flere busslast med turister ruller snart inn i Hoi An. Da slår det meg at vi som studenter blir en viktig og langsiktig inntektskilde i byen, fordi vi er her så lenge. Vi tar faktisk del i utviklingen på det lokale nivået selv. Vi bidrar til å utvikle sykkelutleien til Anh og Duc. Men det skulle jo bare mangle. De er tross alt familie.