Brev fra Nicaragua

- Nicaragua sier han. - Spansk og latinamerikastudier i Nicaragua. Dette var broren min sitt forslag til hva jeg skulle gjøre i friåret mitt. - Nei sa jeg umiddelbart. - Det tør jeg ikke. Allikevel fanget det interessen min.

Jeg var ganske sikker på at dette landet lå i Latin-Amerika et sted. Jeg prøvde å google det, ”Niciragua”, nei, ingen treff. ”Nicoragua” ingen treff.  ”Nicaragua, ja, Nicaragua, det var det ja”. Det er det fattigste landet i Mellom-Amerika. Grenser til Honduras i nord og Costa Rica i sør. Atlanterhavet på østsiden og Stillehavet på vestsiden. Noe fikk meg til å ombestemme meg til å ville dra. Jeg er ikke helt sikker på hva. Kan ha noe å gjøre med at det nå var august, og jeg skulle ikke reise før i april. Det var jo så lenge til. Som de fleste mennesker etter hvert erfarer, går tiden fort. Plutselig er jeg der. Tar det første steget ut av flyplassen i hovedstaden Managua. Klokka er 18:30 og det er bekmørkt og utrolig varmt. Etter en biltur på nesten to timer kommer vi til en ny by. Alt er mørkt, og jeg ser ingenting. Neste morgen våkner jeg til solskinn i León. En fargerik by ved Nicaraguas Stillehavskyst. Den har tydelige spor av både kolonitid, diktatur og revolusjon. Et land med en interessant historie, og en spennende kultur står meg i vente.

Jeg kjenner det gradvis blir våtere under låret mitt på skinnsetet. Svetten renner nedover leggen min. Jeg er nesten litt fascinert over hvor mye som renner. Tørker det ikke vekk med en gang. Vil se hvor mye som kommer. Plagsomt varmt er det ikke, vinduet er åpent, og jeg ser utover mens håret blåser i vinden. Jeg befinner meg på den gule skolebussen vår. Vi er på vei til skolen på stranda 30 minutter utenfor byen. Gamle nittitallsslagere surrer i bakgrunnen på radioen. Jeg ser små barn med sorte og hvite skoleuniformer som går med mødrene sine til skolen. Hunder som har funnet seg noe å spise. Gamle menn med kulemage og bar overkropp står i døren sin og ser på livet. Bussjåføren stopper bussen og roper ett eller annet. En litt forskremt og stressa gutt løper opp fra en liten bod med avisen, La Prensa. Jeg får et lite glimt av forsiden. President Daniel Ortega er avbildet. Bussen begynner å bevege seg ut av byen. Åpne landskaper viser seg. Et tre her og der, noen steder mange trær. En innsjø. En bemerkelig mager hest og kjerre som sperrer veien. Bussen tuter, og mannen i kjerra får hesten til å bevege seg sakte mot grøftekanten. Videre ser jeg flere og flere gårder. Små boligfelt. Falleferdige hus med kreative løsninger. Ofte bygd med en blanding av søppelsekker, papplater, plankerester og mur. I det fjerne ser jeg vulkaner. Høye, mektige tåkefargete topper. Den gule skolebussen tok oss med til en av dem engang. Det skal jeg fortelle mer om senere.

”Vamos a leer en pagina 39. Christine, leer por favor”. Og jeg begynner å stotre fram de spanske ordene jeg ser på siden. Spansktimen har begynt. Vi er vel framme på stranda Las Peñitas. Her foregår gruppeundervisning i spansk, og forelesninger i latinamerikastudier. I gruppeundervisningen har vi lærere fra universitetet i León. De snakker bare spansk. Det vil si at hvis man vil bli forstått, har man ikke noe annet valg enn å uttrykke seg så best man kan på spansk. I gruppeundervisningen sitter man i grupper på fem elever. Det er muntlige oppgaver som blir gjennomgått. Her skal man så best man kan praktisere grammatikken man har hatt om på forelesningen. Det er to grammatikkforelesninger i uka. Disse er med en norsk lærer.

Casa Iguana er det som kalles hjem fortiden. Dette er et gammelt kolonihus. Når jeg sitter her et halvt år senere og tenker på dette huset er det mye forskjellig som kommer opp i hodet mitt. Rommet mitt. Det gule rommet. Rom nummer 11. Det å bli vekket av mobilen hver morgen klokka 06:00. Fuglen utenfor som henger seg opp hver morgen, og synger de to samme notene om og om igjen. Firfirslen som bor i et hull øverst på veggen. Visste dere at firfirsler lager lyder? Det visste ikke jeg. Derfor tok det et par dager før jeg skjønte at det var en firfirsle, ikke en fugl som bodde på rommet mitt.

Rom og cola er allerede bestilt. Vi har funnet oss et bra bord, ikke så langt fra bandet som skal spille i kveld. Det er onsdag, og vi er på den ukentlige konserten på Olla Quemada. Allsang av lokale sanger er noe av det jeg kan vente meg denne kvelden. Ordene har jeg ikke helt lært meg. Omtrent riktig forming av leppene, og noen lyder i samme duren kommer man langt med. På sammen måte er det med salsa. En dans som ikke er helt usannsynelig at vil bli utført denne kvelden. Jeg ser på veggen. En noe ivrig dekorert vegg. I tillegg til ting og tang som har blitt hengt opp, er det også blitt skrevet diverse hilsener fra gjester. Deriblant mange spor fra tidligere norske studenter. Jeg skal ikke gå i detalj hva som står, men nøyer meg med å si at det er typiske ting nordmenn i utlandet skriver. Byen har altså hatt jevnlig besøk av norske studenter noen år nå. Det vil si en stor andel jenter, men guttene er der de også. Hovedtyngden ligger på studenter i alderen 19 til 27 år. Det blir en variert gruppe. Oppholdet i Nicaragua bringer mennesker fra alle kanter i Skandinavia sammen. Mennesker med helt forskjellige interesser og bakgrunner, får plutselig noe til felles. En felles interesse for dette landet og kulturen, samt interesse for språket.

Den gule bussen tar oss med mange steder disse tre månedene. Noe av det første vi får gjøre er å bestige vulkanen Cerro Negro. Etter en tur på rundt 45 minutter står vi på toppen og ser ned i krateret. For så å få løpe ned igjen. Omringet av en sort sky fra den sorte sanden, løper jeg ned så raskt som jeg aldri har løpt før. Veggene er bratte, jeg føler meg som en superhelt i full fart, eller som Marion Jones med anabole steroider. Fem minutter senere er jeg nede. Turen ender med flere dagers irritasjon over å finne sort sand på alle mulige steder på kroppen og klær. Men også en fin opplevelse, og en historie å fortelle videre. En uke går, og 18 skandinaviske studenter sitter igjen på plass i den gule bussen. Denne gangen er det helgetur til en kaffefarm i fjellbyen Matagalpa. Insektene er noe større, og noe flere her enn hva vi har sett før. Men dette skal ikke ødelegge helgen. Brøleaper, dovendyr, flygende insekter på størrelse med et hønseegg, papegøyer, og de største purkene jeg noen gang har sett, er noe av det vi får oppleve. I tillegg får vi endelig dusjet i en dusj med ordentlig trykk i form av en foss. Senere også en ridetur. Dagen slutter med god mat, før vi drikker opp alt de hadde i baren. I ukene som går videre i oppholdet i Nicaragua, blir vi tatt med på flere utflukter. Besøk på sigarfabrikk, krokodillesafari i et lite skall av en båt, tur til ruiner fra León Viejo (gamle León), og museumsbesøk er andre ting vi får gjøre. Nicaragua har mye å by på. Skolen legger opp til mange langhelger hvor en får mulighet til å reise på egen hånd. Byen Granada, surfebyen San Juan del Sur, atlanterhavsbyen Bluefields, Corn Islands, eller øya Ometepe kan være mulige reisemål. Ometepe er for øvrig verdens største øy i en innsjø. I tillegg til langhelger, får man også en prosjektuke uten undervisning. Her får man sjansen til å reise og se hvordan livet er utenfor Nicaraguas grenser.

- Es para el dia de madre, forteller en liten dame i matbutikken. Jeg hadde lenge sett på henne og handlevognen hennes. Alle flaskene i vognen hadde fanget interessen min. Det var 24 store flasker med Pepsi. Og nå mener jeg ikke sånne store vi har i Norge, dette var ekstra store flasker. Hørtes ut som en interessant morsdag tenkte jeg inni meg. Etter å ha talt flaksene, var det høyden hennes som fascinerte meg. Hun var kanskje fire ekstra store Pepsiflasker høy. Jeg smiler til henne, og nikker. Mange nicaraguanere er veldig åpne, og har lyst til å snakke med deg. Dette skjer som regel i køen på supermarkedet eller i taxier. Det er vanlig at taxien samler flere passasjerer. Kassakøen er lang som vanlig. Jeg er her med to andre, og det er lørdag formiddag. Dagen skal bli brukt til lekselesing. Hvorfor vi er i butikken vet vi alle tre. Men ingen av oss har snakket om det. Vi er alle på jakt etter en unnskyldning til å ikke sitte inne og irritere oss over at det finnes to forskjellige fortidsformer i spansk. Det har blitt mye forvirring etter at preteritum imperfektum, omdøpt til ”habababa-formen”, ble introdusert for oss. Men vi må komme oss tilbake til leserommet. Et stort rom med høyt tak, ekko, og flekker av flaggermusbæsj på gulvet. Også populært brukt til nachspiel. Man lærer seg å bli vant til flaggermus, firfirsler, skillpadder og maur, og det er ikke det minste skummelt eller ekkelt.

Eksamen, både skriftlig og muntlig i spansk er overstått. Avskjedsfesten er overstått.  Kofferten er allerede blitt plassert i bagasjerommet. Jeg står utenfor taxien med et tårevått smil. Det er varmt, men jeg har en jakke over armen. Den skal jeg skal bruke når jeg kommer til Oslo om 24 timer. Tre måneder i dette landet har gitt meg mye. Selvstendighet, kulturforståelse, nye språkkunnskaper, nye venner, dans, sang og fiestas, og en inderlig trang til å reise tilbake.