De første dagene i Pondicherry (India)

Første gang jeg landet på indisk jord var jeg ikke helt forberedt på det som skulle møte meg. Jeg var nervøs for et helt semester i utlandet, og trøtt som jeg var etter den lange flyreisen forberedte jeg meg på det verste der jeg forlot ankomsthallen og snek meg ut i den sydindiske sommervarmen. Hva som helst kunne jo skje, jeg var bare en liten blek, trøtt og forvirret svenske og i India bor det en milliard mennesker…

Flyet landet i Chennai der jeg og to av mine kommende medstudenter tok en taxi inn til millionbyen uten å ha booket verken overnatting eller transport videre. Vi tilbrakte noen sene nattetimer blant de inderne som var våkne på denne tiden av døgnet. Ugjennomtenkt? Ja. Livsfarlig? Tja. Det viste seg at de fleste vi møtte var utrolig snille og hjelpsomme, taxi- og rickshawsjåfører kjørte byen rundt for å finne det ene eller det andre vandrehjemmet der vi kunne bo. Visst så de businessmuligheter i noen unge europeiske jenter, og satte sikkert opp prisen for å tjene litt mer, samtidig som de hjalp oss frem. Den enes nød, den andres brød.

Etter noen taxiturer i full fart på feil (eller ja, venstre) side av veien fikk vi nok og sovnet i taxien mens den kjørte oss til Pondicherry, tre timer sør for Chennai. Det var trangt om plassen, men iblant våknet jeg og kikket ut og fikk et blikk av den indiske østkysten. Jeg kunne konstantere at landsbyene var like vakre som storbyen hadde vært bråkete. Palmetrær og gløtt av havet suste forbi under den stjerneklare himmelen og augustluften var god og varm hele natten. Kontrasten mellom den mest regnfulle skandinaviske sommeren i mitt liv og den varme indiske sensommeren var overveldende. 

Vel fremme i Pondicherry, tidlig søndag morgen kjørte taxien vår sikksakk mellom hellige kyr, nyvåknede gateselgere, menn og kvinner på vei til eller fra jobber, nysgjerrige rickshawsjåfører og en hel del hjemløse. Fra Kulturstudiers største bosted i den indiske delen av byen ble vi vist videre til et bosted i den gamle, fransk-koloniale delen av byen som ligger rett ved Pondicherrys strandpromenade. Dette skulle være vårt hjem de neste ti ukene! Vi ringte på dørklokken i sikkert fem minutter før en liten gammel dame som knapt nådde meg til brystet åpnet døren med et smil og forklarte at vår vakt var døv på det ene øret og ikke hadde hørt oss ringe på, til tross for at han lå og sov rett ved ytterdøren. Vi ble raskt innlosjert på et rom som lå i andre etasje med utsikt over hagen. Den lille søte damen, som viste seg å være mammaen til mannen som drev bostedet, kunne ikke vært gladere og snillere, til tross for at vi hadde vekket henne halv fem om morgenen. Vi krasjlandet i seng til tonene fra morgenbønnen i moskeen og sov frem til Kulturstudiers informasjonsmøte startet om ettermiddagen.

Dagen derpå var det tid for skolestart og klokken åtte sto to svensker og en gjeng med nordmenn på Rue Romain Rolland og ventet på skolebussen. Det var allerede ganske varmt og solen strålte. Å se landet i dagslys, fullt av lys og liv ga et helt annet inntrykk. Fra den nyvekkede byen rullet vi ut mot landsbyen der studiesenteret ligger. Stenhus, rickshaws og biler ble byttet ut med hus av leire, hytter og vogner trukket av kyr. Jenter i lyseblå skoleuniformer syklet i de trange gatene, mens de fniste og vinket til oss, småbarn løp ut i gatene og skrek ”Hi” for full hals mens de vinket febrilsk. De var antakeligvis fascinert av at vi så annerledes ut, men de skulle bare visst hvor fascinerende vi synes det var å havne midt i deres hverdag, en hverdag full av krappe svinger, fargeglade sarier og masse lukter som min skandinaviske nese aldri hadde møtt tidligere.

Vel fremme ved skolen ble føttene våre møtt av sanden, øynene våre av elven og havet og ørene av skrammelet fra kjøkkenpersonalet som holdt på å forberede frokost samtidig som de ordnet en velkomstpuja, en bønn til oss. Noen av byens hunder hoppet rundt de bare føttene våre, for skoene hadde vi lagt igjen utenfor skolens lokaler. Sko har man ikke på inne, og selv i noen butikker tar man dem av før man går inn. Vi stilte oss omkring en statue av guden Ganesh og fikk malt symboler i pannen. Noen av studentene var litt fnisete, men det tok raskt slutt da de så kjøkkenpersonalets alvorlige minne under oppsyn av deres Hindugud. Det var en vakker seremoni, uansett om man er religiøs eller ikke og jeg kjente meg definitivt velkommen, selv om vi var litt forvirrede og ikke visste hva vi holdt på med halvparten av tiden.

Resten av dagen pendlet jeg mellom informasjonsmøter og spennende forelesninger om Indias historie, spiste helt suveren mat, slappet av i hengekøyen og snakket med mine nye medstudenter. Dette var bare det første døgnet på noe som skulle vise seg å være et annerledes og spennende semester i utlandet.