Engelsklærer i India

Å reise med Kulturstudier kan gi fantastiske opplevelser ved siden av studiene. Under min tid i Pondicherry var jeg og venninnen min Michelle Sevastik engelsklærere på en lokal skole. Vi fikk erfaring og fine minner for livet. Muligheten til liknende opplevelser finnes alltid der Kulturstudier er – Ta sjansen!

Allerede innen vi åpner grinden til skolegården kan vi høre et brus av barnestemmer, glade rop og latter. Barna på St Anns High School har lunsjpause når vi kommer inn i skolegården første gang. Jeg forsøker å huske de setningene på Tamil som vi nettopp har lært på studiesenteret, men de er vanskelige å komme på i farten når kroppen dirrer av forventing og spenning. Michelle og jeg er nervøse, vi har ingen tidligere erfaring med å undervise barn og enda mindre barn som snakker et språk vi ikke kan. Vi blir møtt av et hundretalls barn, alle er ikledd samme blå og hvite skoleuniform. De som ikke er oppslukt av lekens verden eller av den pågående cricketkampen kikker nysgjerrig på oss med store brune øyne. Barnas varme latter gjør at nervøsiteten renner bort og går over i en iver etter å møte våre kommende elever.

Michelle og jeg har fått muligheten til å ha ”spoken english” med hver vår klasse med elever i alderen 11-14 år. I det vi nærmer oss skolebygningen kommer rektor og tar oss imot. Hans autoritet er tydelig, men han sprudler av engasjement og man ser at han bryr seg om elevene sine. Vi får vite at barna kommer fra veldig fattige familier, mange bor i skur på gaten og har fedre som jobber som rickshawsjåfører eller mødre som selger bananer på markedet. Det er tydelig at barna er fattige for de fleste går barbeint – bare et fåtall av elevene har plastsandaler. Heldigvis er undervisningen, bøker og skoleuniform er gratis.

Når jeg møter klassen min for første gang sitter de klare på lange benker i klasserommet, fem på hver rad. Når rektoren og jeg kommer inn i rommet reiser alle seg og står musestille til rektoren sier at det er greit å sette seg. Han snakker noen minutter før han går, og klassen er så i min varetekt. Majoriteten av elevene er gutter, det er bare tre jenter i klassen.  Jeg merker med en gang at om jeg skal kunne engasjere dem må jeg lære navnene deres. I vesken har jeg forberedt meg med fargeblyanter, papir og hårnåler og barna får beskjed om å lage navneskilt og sette fast på skjorten. De synes det er utrolig morsomt å få navnet sitt skrevet stort på seg og mange vil ha min hjelp til å sette fast lappen. Jeg starter med å presentere meg selv for så å la barna i tur og orden gjøre likedan. Det viser seg at deres engelsknivå er veldig lavt og jeg innser at jeg står ovenfor en utfordrende oppgave. Første målsetning er å forsøke å få barna til å snakke engelsk og jeg vil gjøre det på en rolig måte så de kjennes trygge med meg som lærer.

I løpet av tiden min i Pondicherry brukte jeg tre ettermiddager i uka på St Anns High School. Akkurat som første dagen ble vi hver gang møtt av leende barn som vinket og ville hilse på. Alltid spredtes den samme varmen i hjertet mitt. I klasserommet begynte elevene sakte men sikkert å lære seg halve eller hele setninger på engelsk. For å oppnå dette måtte Michelle og jeg bruke all vår fantasi og vri og vende på den lille kunnskapen om pedagogikk vi satt inne med. Kroppsspråket viste seg å være et av våre viktigste verktøy når barna ikke forstod hva vi sa. Vi sang sanger, fortalte rim og regler, barna fikk skrive setninger på papir og så lese opp for resten av klassen og de svarte på spørsmål på hvilket dyr eller hva slags mat de likte best. Hver time ble brått avsluttet da klokken ringte for barna var alltid ivrige etter å komme ut i skolegården der det ble servert melk.

Ukene gikk, og snart hadde vi siste timen med elevene. Det var tungt og trist å måtte si ha det og forklare at vi ikke kom til å komme tilbake. Muligheten jeg har fått til å få lært disse fantastiske barna å kjenne har vært en av de beste opplevelsene fra tiden i India. Barna og deres varme vil jeg alltid ha med meg og det går ikke en dag uten at jeg tenker på dem.