Et lite stykke fred (Afghanistan)

Balkh, Afghanistan

“Fred” er fremdeles et av de første ordene du får høre i møtet med en afghaner. Men etter en rekke glimt av håp og forventninger i perioden etter Taliban, begynner vi så smått å miste motet og innser at vi må akseptere at det ikke er mulig å vinne en krig uten å starte en annen.

Jeg husker godt dagene da Taliban ble bombet og jaget vekk fra byen Mazar-e Sharif i nord-Afghanistan. Jeg kastet fra meg burkaen, og som millioner av andre jenter gledet jeg meg til å gå på skole og universitet.

Besteforeldrene mine sa ”Ikke kall det amerikanske bomber, kall det Guds regn som vasker Afghanistan rent.”

I den fredelige tiden som fulgte trodde jeg endelig at verden og regjeringen vår hadde lagt grunnlaget for oss og ga oss en mulighet til å gjenoppbygge vårt ruinerte hjemland med stor entusiasme; den mørke epoken er over! Det er en helt spesiell følelse når du tror at krigen er over...

Men seks år etter, selv om jeg er ferdig med medisinstudiet, føler jeg og mine landsmenn at vi sloss en uavbrutt krig. Tusen av mennesker er arbeidsløse og knytter seg til opprørerne, opiumproduksjonen er vårt hovedanliggende, afghanske kvinner blir enker som resultat av urolighetene, husene blir bombet, barna deres drept i selvmordsangrep og de må selge døtrene deres for å overleve. Den håpløse situasjonen har tatt et ”håpefullt Afghanistan i utvikling” til en fortvilet stat der ofrene er de som har minst med konflikten å gjøre. Jeg tviler på at mine besteforeldre fortsatt vil kalle bombene Guds regn. Det er bomber som dreper uskyldige kvinner og barn.

Den nåværende forringede situasjonen i Afghanistan har satt spørsmål ved innblandingen fra det internasjonale samfunnet, og mange innbyggere mener nå at Afghanistan er et invadert og okkupert land, til tross for forbedring på visse områder.

Som en utdannet afghansk jente får jeg alltid spørsmål under Nazrs (religiøs samling for kvinner), bryllup og begravelser ”Hvorfor har utlendingene kommet til Afghanistan? Kommer de for å leke katt og mus med Taliban? Er vi et okkupert land?” Dette er spørsmål jeg ikke kan komme med gode svar på.

Man kan argumentere at Afghanistan nå har en demokratisk grunnlov, en folkelig valgt regjering, militære styrker og politi, pressefrihet, tilgang til telekommunikasjon osv, men ingen kan påstå at vi føler oss sikre i hverdagen. Det som er mest grunnleggende, nødvendig og viktig for afghanere idag er fred, og dette er vanskelig å oppnå som resultat av en fremmed invasjon.

Menneskene i Afghanistan er fanget i en uønsket krig mellom amerikanerne og deres marionettedukker, Mujahideen, og Taliban. Ingen av dem er her for å slåss for våre nasjonale interesser, og for dem er vår sikkerhet meningsløs og våre liv verdiløse.

Så er vi fortapt? Nei, men den eneste løsningen på denne krisen er bevissthet. Vi trenger landsmenn i nord og sør til å rope ut mot vold! Vi må få regjeringen til å stoppe fremmed innblanding og sponsing av våpen, vi må få brødrene våre til å slutte å drepe seg selv og andre for en ekstremisme som har bakgrunn utenfor landegrensene, egne interesser og religion. For først da er det håp.

- Dr. Mahjuba Alam

Mahjuba fikk stipend for å studere Peace & Conflict Studies i India høsten 2008, som en del av Kulturstudiers satsing på et internasjonalt studentmiljø. Men etter press fra familien valgte hun å ikke reise. Hun sier at det dessverre er situasjonen for mange afghanske kvinner i dagens samfunn.