Hoi An – atter en gang (Vietnam)

Forestillingene folk har om Vietnam er mange. Noen forbinder landet med den blodige  ”Amerikakrigen” som Vietnamkrigen kalles der, men det finnes også et romantisk bilde av det myteomspunnede lander der menneskene kler seg i store stråhatter og spiser nudler og tofu med pinner. En som vet mer enn de fleste om Vietnam er 24 år gamle Ellen Swedenmark fra Stockholm. Hun har besøkt Vietnam flere ganger og har vært student med Kulturstudier. I august drar hun ned igjen, denne gangen som assistent for Kulturstudiers feltsjef Vinh. Jeg møtte henne over en kopp kaffe for å prate om holdninger, kultur og bananpannekaker.

Jeg treffer Ellen i nærområdet hennes på Söder i Stockholm. Det er en grå og trist mandag og jeg gleder meg til å prata om mye hyggeligere sørlige breddegrader. Ellens interesse for Vietnam begynte allerede da hun var liten og foreldrene hennes fortalte fra deres besøk i landet på 80- og 90-tallet. Innen Ellen selv studerte utviklingsstudier med Kulturstudier hadde hun vært i Vietnam to ganger med moren. ”Mamma tror egentlig at hun er vietnamesisk”, sier Ellen og ler.

I høst skal hun tilbake og skal blant annet fungere som en link mellom Kulturstudiers feltsjef Vinh, studentene, foreleserne og hotellpersonalet. Når jeg spør sier hun at hun har høye forventninger til høstsemesteret. ”Jeg hadde det selv så bra under min studietid i Vietnam, og håper at det kommer til å bli like bra dette semesteret.” Men denne gangen drar du ikke som student sier jeg. ”Nei, men jeg tror jeg kommer til å føle meg mer som student enn som personale, det er jo først og fremst dem jeg kommer til å omgås med. Men selvklart kommer jeg til å ha andre arbeidsoppgaver også. Foruten å hjelpe Vinh skal jeg ordne med velkomstfest, middager for de nye foreleserne, og fungere som en støtte og hjelp for studentene når de behøver dette. Men det kommer til å bli tid til overs siden jeg ikke studerer, og da må jeg finne andre ting å gjøre.” Så legger hun til, ”Og jeg kommer til å gå på en hel del forelesninger fordi faget er så interessant!”

Ellen har tidligere studert internasjonale relasjoner og økonomisk historie og det merkes tydelig at hun liker å diskutere. ”Jeg er gjerne en av dem som prater mest i klasserommet,” sier hun og ler. Til høsten håper hun å kunne bidra til økte kunnskaper i diskusjoner omkring kjønnsrollene innenfor utvikling, siden dette var et av emnene hun savnet nok diskusjon rundt da hun selv studerte. ”Det er en veldig viktig, men ofte forbisett del av utviklingsproblematikken,” sier hun. Jeg lurer på hva hun ser mest frem til. Hun rører i kaffen. ”Først og fremst ser jeg frem til å treffe alle menneskene igjen, alle de som bor i Hoi An, som jeg ble kjent med og aldri trodde jeg skulle få se igjen. Menneskene i Vietnam, og spesielt de eldre og kvinnene, gjorde et sterkt inntrykk på meg. Man kan se på ansiktene deres at de har vært igjennom mye, men allikevel finnes det så mye varme hos dem. Og så ser jeg frem til å treffe studentene så klart. Og å sitte på Tam Tam (stamstedet til Kulturstudiers studenter). Og maten så klart! Bananpannekakene! Jeg gikk opp flere kilo når jeg var der!” legger hun til med et smil.

Hoi An utmerker seg som en skredderby med over 500 skredderbutikker og når jeg spør Ellen om hun har noen tips til de som skal til Hoi An er det forutsigbare svaret: SLANK RYGGSEKKEN! ”Mange sendte hjem kilovis med nylagde klær og sko.” Mine egne tanker vandrer i stillhet til de 17 kiloene jeg selv sendte hjem da jeg besøkte byen i 2004.

”Et annet tips er å leie en sykkel”, sier Ellen. ”Det er en perfekt måte å oppleve omgivelsene på. Men å komme dit med en hyggelig og ydmyk holdning er også viktig. Vi må gjøre vårt beste for å gi et bra inntrykk mens vi er der. Dels for å fortsette å gi fremtidige Kulturstudierstudenter et godt rykte, men også av respekt for befolkningen. Mange turister og backpackere som reiser i Vietnam kan oppføre seg frekt fordi de opplever vietnameserne som lite hyggelige. Men jeg mener at det er en misforståelse! Menneskene i Vietnam har en utrolig integritet og et sterkt lokalt samhold som gjør at det iblant kan være vanskelig å få nær kontakt med dem. Turismen vinner stadig større fotfeste i Vietnam og vietnameserne kan virke mistenksomme mot utlendinger, med all rett med tanke på deres historie. Vi må ikke glemme at vi er i gjester i deres land, og ikke forvente at de skal oppvarte oss.” Hun legger til at i Vietnam som i så mange andre sammenhenger får man som man fortjener. Hun fortsetter: ”Vietnameserne er så vant med turister at de vet umiddelbart om dine hensikter er gode eller ikke. Om man er vennlig blir man også møtt med den samme vennligheten.”

Det kan være vanskelig å alltid være blid og hyggelig og full av energi når man er på det samme stedet over lengre tid, men Ellen anbefaler alle å prøve å godt som mulig da det vil gjøre det mye enklere å omgås de lokale hvis man er høflig og glad. Jeg spør henne om hun tror hun kommer til å få hjemlengsel og i så fall hva hun kommer til å savne. ”Vi pratet faktisk om det da jeg var der siste gang, og sannheten er at jeg ikke savnet noen ting.” Ikke engang kaviar, knekkebrød eller lokal-TV spør jeg? ”Nei, man har så mye fokus på bare å være der og på det man gjør at man ikke rekker å tenke på hjemlengsel.”

Jeg avslutter med et spørsmål om hvordan det går med språket. Hun ler og sier at forrige semester hadde hun nok problemer med norsken, men at hun dette semesteret nok kommer til å lære seg noen flere ord og uttrykk på vietnamesisk.

Kaffen har blitt kald og det begynner å bli tid for å komme seg videre. Med et lett snev av misunnelse i stemmen sier jeg ”Du må jo har verdens beste jobb!” Hun ser glad og forventningsfull ut og sier ”Ja, jeg har nok det.” Idet jeg går ut i det grå været tenker jeg at høstens Vietnamstudenter er i gode hender og kan se frem mot et spennende semester sammen med Ellen Swedenmark i Hoi An.