Nicaragua kort fortalt

”For å forstå de levende i Nicaragua viste det seg nødvendig å begynne med de døde”, skriver Salman Rushdie etter sitt besøk i Nicaragua. Bare i løpet av de siste 30 årene har landet gjennomlevd diktatur, revolusjon, motrevolusjon, jordskjelv, orkaner og vulkanutbrudd.

På tross av alle prøvelsene er Nicaragua et land som preges av fantastisk gjestfrihet, imøtekommenhet og åpenbar livsglede. Den begivenhetsrike fortiden gjør at det daglige livet blir levd med intensitet og iver. En ser mødre med tidligere militærkarrierer og kamperfaring overøse sine barn med oppmerksomhet og kjærlighet, og en blir invitert på middag av folk som knapt har penger til salt på bordet. Fordi nicaraguanerne har lært nødvendigheten av å ikke dvele ved sin dramatiske fortid, har veien fra sorg til glede vært kortet ned.

Som man kan forstå er det vanskelig å beskrive den nicaraguanske væremåte uten å ha landets historie og dets religion i mente. Den sandinistiske revolusjon i 1979 står som en dyptgripende begivenhet for alle nicaraguanere, uansett politisk overbevisning. En folkelig oppstand veltet det 70 år gamle Somoza-diktaturet, oppkalt etter familien som i tre generasjoner behandlet landet som sin personlige eiendom. Den 19.juli falt regimes siste diktator Anastacio Somoza, og kommunistene i El Frente Sandinista de Liberación Nacional (FSLN) overtok ledelsen av landet. Selv om revolusjonen er historie og sandinistene tapte valget i 1990, skaper politikken fortsatt sterke følelser. ”Sandino vive” (Sandino lever), står det på en murvegg rett utenfor flyplassen i Managua. En rødaktig kampestein svarer ”Cristo vive” (Kristus lever), og som om det ikke var nok, ”viene pronto” - han kommer snart. Også i dag blir det sagt at Sandino er en av de avdøde som aldri døde. Den falne helt blir omtalt med samme ordelag og symbolisme som Kristus. Nettopp disse to, eller deres ideologiske etterfølgere i henholdsvis sandinismen og katolisismen, kan sies å ha en unik posisjon i den nicaraguanske folkesjel.



Størstedelen av nicaraguanerne er katolikker, og den nicaraguanske væremåten kan forstås ut fra katolske referanserammer. Dette ser man blant annet i forholdet mellom kjønnsidentitet og religiøse nøkkelsymboler. I Nicaragua, som i andre land i Latin-Amerika, symboliserer Jomfru Maria renhet, kjærlighet, trofasthet og lidelse. Disse kvaliteter blir igjen relatert til idealiseringen av det å være mor. Morskapet blir sett på som hellig, og mor blir derfor sentrum i verden gjennom sin evne til å føde barn, hennes skaperevne. Familieidealet i Nicaragua er den patriarkalske familie, en samlet familie der far er forsørger og moralsk overhode. Men for mange er dette idealet vanskelig å følge: Svært mange hushold består utelukkende av mødre og deres barn. På tross av, eller kanskje på grunn av, den sterke morsrollen er Nicaragua et mannsdominert samfunn der det finnes svært forskjellige verdier for menn og kvinner. Menn blir vurdert ut fra sin grad av maskulinitet, mens kvinner vurderes enten som ærbare eller æresløse ut fra sin moralske karakter.

Kontrastene mellom indianer og hvit, fattig og rik, patron og klient, makt og avmakt er direkte og åpenlys i Nicaragua. Landet er fortsatt politisk delt i mer eller mindre like deler mellom sandinisttilhengere og sandinistmotstandere. Noen nicaraguanere kjemper i dag for rikdommen de tapte i forbindelse med det sandinistiske styret og krigen på 80-tallet, men enda flere kjemper for rikdommen de aldri har hatt. Landet er et av de fattigste i Latin-Amerika. Cirka halvparten av befolkningen er nødt til å klare seg på mindre enn en dollar dagen. Politiske uenigheter, økonomisk knapphet, høy arbeidsledighet og flyktige familieforhold kan gi et inntrykk av at sosiale relasjoner er generelt ustabile, og båndet mor-barn blir av mange samfunnsvitere sett på som den viktigste faktoren for stabiliteten.