Min første skoledag i León

Kristine forteller om sin første dag som spanskstudent med Kulturstudier i Nicaragua.
- Vi hadde noen dager i Leòn før skolen begynte. Det var greit å bli litt kjent med de på huset, de andre studentene, kikke litt rundt i byen, finne lokalbutikken, minibanken osv.  Så en morgen tok vi alle følge ned til studiestedet i byen.

Sola hadde for lengst stått opp, selv om klokka var rundt 7. Det er om å gjøre å begynne skoledagen tidlig, for utover dagen blir det så utrolig varmt. Litt uvant å stå opp rundt kl 6 i begynnelsen, men så blir man vant med det også. Og det hjalp jo på at det stod ferdig frokost på kjøkkenet til oss da vi våknet. På vei til studiestedet møtte vi barn på vei til skolen, i sine søte uniformer. De kikket på oss, men hadde nok allerede blitt vant til å se Skandinaviske studenter i byen. I forelesningssalen var det svalt og gode forhold til å studere. Vi begynte rett på Latin-Amerikahistorie, noe jeg syntes personlig var utrolig spennende. Foreleseren var sosialantropolog og hadde bred kunnskap.  I pausene hadde vi tid til å skravle litt, bli enda bedre kjent, eller bare slappe av i sola.

Etter noen timer med forelesning, kom det en buss for å hente oss. Bussene i Nicaragua er gamle amerikanske skolebusser, og ja, de er gule. Man satte seg ned der det var plass, og slik ble man muligheten til å bli kjent med nye studenter hele tiden.  Bussen tok oss gjennom byen og ut mot havet. Til Las Peñitas. Studiestedet på stranden. Var det en drøm? Eller var det virkelig? En flott hage møtte oss først, før vi gikk i gjennom et stort, flott hus, med restaurant nede og klasserom oppe. På andre siden var det en stor hage med palmer, hengekøyer, bord og stoler i skyggen, og en endeløs vakker strand. Bølgene slo inn mot land, og du så lokale surfegutter gjorde seg klare. Vinden blåste i håret, og jeg måtte klype meg selv i armen for å sjekke om dette var virkelig. Det var over all forventning! Vi fikk beskjed om at det var lunsj, og vi stilte oss i kø. Deilige, varme, lokale retter, med stekte bananer, kjøtt, bønner og ris. I baren solgte de kald drikke og sjokolade. Mens vi koste oss med maten, kom det en liten lokal gutt bort til gjerde. Han ville ha mat. Det var vanskelig å sitte der med full tallerken, og ikke gi noe til den stakkars gutten. Men vi fikk beskjed om å ikke gi. Dette fordi, om vi gav barnet mat, ville barnet , og kanskje flere, oppsøke stranden hver dag for å tigge. I stedet burde barna være på skolen. Vi forstod, men det var likevel tøft.

Rigo, vår alt-mulig-mann,ble presentert for oss. Det var en lettelse å få en lokal mann, som snakket engelsk, å forholde seg til. Rigo visste alt, og var det noe han ikke visste, så fant han ut av det. Deretter ble vi guidet opp i det enorme klasserommet. Vi tok alle en test som kartla hvor vi var i forhold til spansken vår, slik at vi kunne se om vi skulle følge spansk 1 eller spansk 2. Jeg kom sammen med 3 studenter fra de andre husene. Vi satte oss rundt et bord, og ei søt, lokal jente kom og presenterte seg. Hun skulle være vår spansklærer. Det var kjempebra å få en lokal spansklærer, slik at man blir tvunget til å snakke spansk. Hun kunne ikke engelsk, men sammen greide vi alltid å spørre om det vi ville, eller forklare det vi ville si. Det var varmt, men viftene hjalp oss å kjøle oss ned.

Da dagen var ferdig, rundt kl 14.30, kom bussen og henta oss igjen. Den slapp oss av på utsida huset vårt. Sonia kom og åpnet døra for oss, og nå hadde vi resten av dagen fri. Vi hadde pensum som skulle leses. Jeg hadde begynt å lese før jeg dro, og fikk lest litt på flyet. Pensum var på engelsk, og det var en del ord jeg ikke forstod. Det at stoffet var så spennende hjalp veldig. Jeg fikk pakket ut alle klærne mine, og lagt dem i skapet mitt. Jeg hang opp bilder av mine kjæreste, og gjorde det litt hjemmekoselig. Sengen var allerede redd opp av renholderen.

Vi gikk en gjeng ned på supermarcadoen for å handle inn litt. Vi kjøpe brød, pålegg, frukt, brus og litt sjokolade. Vi kjøpte også inn litt pasta og tomatsaus, slik at vi kunne lage varmmat. Selv om vi fikk både frokost og lunsj, var det greit å ha litt mat hjemme også. Vi gikk som regel alltid ut for å spise på kvelden. Maten var fantastisk god, og det var utrolig billig. Sosialt var det også, og vi fikk treffe og bli kjent med studentene på de to andre husene.  Men noen ganger lagde vi middag sammen hjemme også. Da vi kom hjem fra handleturen, samlet vi oss under taket i oasen. Her var det to hengekøyer, bord og stoler.  Det var så deilig å bare slappe av, noen spilte litt musikk fra pc’en, vi fortalte om oss selv, og historier om hva vi hadde vært med på. Det viste seg at vi hadde veldig ulik bakgrunn, mange av oss. Noen hadde knapt vært ute av Norge før nå, mens noen hadde vært i Nicaragua med Kulturstudier før.  De yngste på huset var 18, mens de eldste var nærmere 30. Utrolig spennende med så mange ulike personer og personligheter.

Vi dusja og stelte oss, og gikk på Via Via for å spise. Vi var en god gjeng, nærmere 20 stk. Selv om det tok ganske lang tid å få maten, var det en utrolig koselig kveld. Da vi kom hjem, pussa vi tennene sammen og lista oss i seng. En liten gekko løp over døra inn til soverommet da jeg lyste med mobilen. Det var nemlig steinmørkt. Vel under lakenet lå jeg og tenkte på hvor heldig jeg var. Selv om jeg savnet kjæresten min og familien hjemme, skjønte jeg at jeg kom til å få oppleve så mye, at tiden kom til å gå så fort! Jeg gledet meg allerede til neste morgen, og spanskundervisning med de norske lærerne.