Uimotståelige India

”Kjør sakte!” beordrer husverten taxisjåføren min på tamil. Indiske taxisjåfører har et velfortjent rykte på seg til å kjøre vel fort. ”Nå har han i hvert fall fått beskjed,” tenker jeg. Fem minutter senere kjører vi forbi en Ferrari. I mars besøkte jeg Kulturstudiers studiesenter i Pondicherry i India og det ble en forrykende reise med masse trafikkaos, fantastisk god mat og litt kultursjokk.

Jeg ankom Chennai sent om kvelden og klokken var 02.00 før jeg var ute av flyplassen. Med lite kontanter i bagasjen var jeg bekymret for om taxisjåføren ville ha betaling på forhånd og kanskje nekte å kjøre meg hvis han ikke fikk betalt, men han bare smilte over mine dårlige planleggingsevner og lovte å ta meg med til minibank på veien til Pondicherry. Der jeg stod i den dampende klamme heten og prøvde å huske pin-koden fòr tusen tanker gjennom hodet mitt. Er det ikke mange rare lukter her? Kommer bilene til å stoppe når jeg skal over veien? Er maten god? Kommer jeg til å bli syk? Er folk hyggelige? I løpet av de to ukene jeg var i India fant jeg mange svar, og jeg var veldig fornøyd med oppholdet.

Kulturstudier har nå fire bosteder i Pondicherry der studentene bor, hovedsakelig i dobbeltrom. Det er koselige bygninger i både den franske, indiske og muslimske delen av byen, med god plass, takterrasser med nydelig utsikt og yoga om morgenen. Det er mange koselige kafeer og restauranter i områdene rundt bostedene og det er så, så billig.

Selv om Pondicherry i seg selv er meget innbydende var det mye nytt å bli vant med og jeg var småsliten mandag morgen da jeg stod opp og skulle ut på studiesenteret. En hel uke til helgen, en hel uke til ro og avslapping, tenkte jeg. Jeg kunne ikke ha tatt mer feil. I det bussen kjørte gjennom den lille landsbyen Chinna Veerampatinam kunne jeg skimte havet i bakgrunnen og så studiesenteret ligge på en liten halvøy ved elven. Med stråtak og hengekøyer, palmer og små hytter ute i vannet så det ut som en blanding av en bryllupsreisedestinasjon og min villeste fantasi. Solen skinte, men palmene ga en behagelig skygge for de sterke strålene og luften var frisk i motsetning til eksosen inni byen. Før jeg hadde fått av meg skoene var studentene allerede pent på rekke i frokostkø. Det er frokost og lunsj på studiesenteret hver ukedag, og selv om man ikke har timer en dag er maten god nok grunn til å ta veien ut til senteret allikevel. Masse frisk frukt, spennende vegetarmat, egg av alle slag, indiske retter, grillet kylling og masse annet spennende. Det var en fryd for øyet så vel som ganen og en herlig introduksjon til indisk cuisine.

Bortsett fra tid på skolen kan et semester i Pondicherry brukes til så mangt. Stranden som ligger en liten gåtur fra studiesenteret er verdt et besøk og det Indiske hav byr på varmt vann og langgrunne. Den internasjonale landsbyen Auroville ligger ca en mil fra Pondicherry, og her bor det folk fra 40 nasjoner sammen i et slags samfunn der de jobber for felles interesser. Pondicherry byr også på et spennende marked der alt mellom himmel og jord fåes kjøpt, og av noen ivrige studiner ble jeg introdusert til markedets mest populære skredder der jeg kunne drømme meg bort i silkestoffer, mønster og farger.

Det var på veien tilbake til flyplassen i Chennai etter to forunderlige uker at taxisjåføren forvekslet kjerreveien vi kjørte på med Formel 1-banen i Monaco. Da jeg fortalte han at Ferrari var en av verdens raskeste biler gliste han bredt og tråkket litt ekstra på gassen i ren lykkerus. Senere på den tre timer lange turen pekte han febrilsk ut av vinduet og ville at jeg skulle se den flotte regnbuen som stod over horisonten. Jeg strakk meg ut av vinduet for å se nærmere, men visste allerede hvilken skatt som lå ved enden: India.

- Maria Rossi