For meg er det å smake på ny mat og å teste ut lokale retter er en stor del av det å reise. Og her i Nicaragua er det å spise en skikkelig kulturopplevelse! Nasjonalretten Gallo Pinto er en salig blanding av ris og røde kidneybønner, og denne serveres gjerne til både frokost, lunsj og middag. Dersom det ikke er gallo pinto på tallerkenen, så er man nesten garantert å finne en annen mer eller mindre innbydende variant av enten ris eller bønner. Hos meg har gallo pintoen virkelig falt i smak, og det er et både sunt, godt, billig og ikke minst miljøvennlig alternativ til å fylle energibehovet sitt med kjøtt.

Det jeg imidlertid liker aller best med maten i Nicaragua er det bugnende utvalget av frukt og grønnsaker i alle mulige farver og varianter. Jeg har også funnet min egen store, gode og fantastisk kjærlige fruktdame, som jobber på det lokale markedet – og et besøk hos henne er å regne som et av dagens mange høydepunkter. Hun er også en kløpper på merslag; ”Bananes, Tomates? Piña? Papaya? Que mas, mi amor?”. Jeg klarer ikke å stoppe å forundre meg over hvordan jeg hver gang ender opp med to fulle poser av alskens søte frukter og eksotiske grønnsaker, til tross for at jeg kun hadde tenkt meg en enslig pithaya (som for øvrig har vunnet meg over med sin eventyrlige lillarosa farve og offisielt har blitt min nye favorittfrukt – det er et salig gris å spise den, og man tisser fiolett i dagevis etterpå, men det er også noe av sjarmen med denne magiske frukten).

Det er flust av gode restauranter i Leon, både de dyre og nokså turistifiserte, men også rimelige comedors hvor man kan få seg en nydelig og stor porsjon middag til under 15 kroner! Likevel tror jeg favorittmåltidene mine blir laget hjemme på kjøkkenet til Maren og meg. Enten som en sen pannekakefrokost i tosomhet, eller middagslaging sammen med en gjeng gode venner og i selskap av en dårlig og dyr flaske vin (slik som vinen er her i Nicaland).

 

Og apropos gode venner; UKENS NICAstudent er flotte, morsomme og kjekke Eivind Hoel (24) som kommer fra det han selv mener er Nord-Europas vakreste sted (med unntak av Lofoten), nemlig Kjelsås/Grefsen. Han tilhører dermed den mannlige- og oslominoriteten her i den kvinnelige, bergenske kolonien i Leon, og trives godt med det. Eivind har nettopp fullført en bachelorgrad i markedsføring ved Høyskolen Kristiania, og var egentlig på vei til å fortsette på en master, men bestemte seg (heldigvis for oss) for å oppfylle et langvarig ønske om å lære seg spansk!

”Planen var også egentlig å ta spanskkurs i Spania, men med Lånekassens velsignelse ble det plutselig Nicaragua. Som student i noen år har jeg lært at det er enkelte personer man må høre mer på enn andre, og viktigst av alt må man høre på Lånekassen. Det er jeg glad for at jeg gjorde, for det er utrolig spennende å bo i et land som Nicaragua. Mest fordi jeg viste absolutt ingenting om det fra før. Jeg prøver derfor å være en slags levende svamp som suger opp det meste jeg klarer av historie, fakta, politikk og kultur mens jeg er her og forhåpentligvis reiser jeg ikke hjem som den ignorante nordmannen jeg var da jeg kom hit.”

Noe av det Eivind syns er morsomste med å være her er å bo på hostell med masse andre mennesker. ”Spesielt for en person som blant annet liker å spille piano, surfe, spille ukulele, gitar, fotball, volleyball, baseball, golf, biljard, sykle, bygge sandslott, snakke, være stille, diskutere politikk, diskutere hvorvidt Toffifee ville vært bedre uten nøtt i midten, gå på tur, reise, se film, se i veggen osv. Det er alltid noen som vil gjøre noe og heldigvis er det også noen som hindrer deg i å finne på ting, og heller får deg til å bøye verb med uregelmessig i-stamme i imperfektum konjunktiv. Noe som ikke alltid er like gøy.”

For uten å lære spansk, har Eivind som mål å myke opp sine skandinaviske hofter med salsadansing, ta surfeferdighetene til et høyere nivå enn “nestendrukning” og ikke minst skaffe seg en flott brunfarge, som han av erfaring vet at vil ta mellom 4 og 5 måneder i et tropisk land for å oppnå.