Vi er kommet til dag ti, og for min del har dag ti har sett slik ut:
06:30 Frokosten serveres. I dag: eggerøre og toast (for min del inntatt sammen med en bøtte kaffe klokka 07:20
07:30 Spansk gramatikkforelesning på Casa Protocolo.
09:30 Buss fra Leon til studiesenteret ved stranda.
10:15 Seminar i Latin-Amerikastudier.
12:00 Lunsjen serveres på studiesenteret.
12:30 Litt pensumlesing, etterfulgt av bad og bølgejuling.
15:00 Buss tilbake til Leon.
16:00 Levert tøy til vask, kjøpt tre skjorter og en shorts, spist chop suey på kinarestaurant.
18:30 Gitarkurs på Casa de Cultura.
20:30 Lekser.
22:00 Leggetid.
Det som begynte som ren ferie (tyvstart i Panama to uker i forveien) har blitt til et hektisk hverdagsliv. De obligatoriske kveldpilsene er stort sett byttet ut med boklesning på sengekanten, eller litt gitarklimpring. Så tidlig som klokka ni har jeg funnet det for godt å krype til køys. Bare det å kunne hoppe i bingen har enkelte dager føltes som ren belønning. Jeg tror rett og slett ikke jeg sist kan huske jeg hadde så mye å gjøre som her i Leon.
I bunnen av alle disse gjøremålene ligger selvsagt selve studiene. 20 studiepoeng i spansk, 10 studiepoeng i Latin-Amerikastudier. Det kan nesten føles som om de to fagene kniver om vår oppmerksomhet og tid nå i starten. Særlig L.A. (en forkortelse jeg nesten er blitt komfortabel med), med tredjeparten av studiepoengene, har så langt krevd uproporsjonelt mye av vår (tross alt begrensede) tid. Jeg mistenker det er for å unngå å bli den forsømte lillebroren til storebror spansk. Sikkert med rette. Heldigvis er stoffet veldig interessant, og seminarene gir økt leselyst!
Uansett utgjør de to fagene en god kombinasjon som gir rom for variasjon. Spansk er håndgripelig, regelbundet og praktisk, mens L.A.-kompendiene er gode å ta frem etter å ha bladd seg sår i ordbøkene for å forstå hvorfor i alle dager stakkars Kosei (vår naive helt i spanskbøkene) har reist fra Japan til Spania for å treffe en kjæreste som ikke engang gidder å møte ham på flyplassen. Jeg håper hun hadde en skikkelig god grunn.
På toppen av dette lokker alle ekstratilbudene: Gitar (ja), Taekwon-do (nei), Salsa (overhodet ikke), kulturkvelder (jepp), frivillig arbeid (ja, så snart jeg er over kneika), treningsstudio (neppe), vulkanvandring, skilpaddetitting, mangroveskoger, fotball, helgetur til San Juan del Sur (en ganske fuktig affære). Om man skulle motstå alle disse fristelsene og kun la det bli med fagene, har man fremdeles en ny by, nye mennesker, nytt språk, nye boforhold, ny mat, nytt telefonabonnement (¡Claro!), en svett kropp, solkrem, alkohol til gi-bort-priser, plutselige regnværsskurer, myggspray, å-i-en-alder-av-29-år-ikke-lenger-kunne-ha-øl-i-kjøleskapet-fordi-der-skal-det-være-plass-til-1000-yoghurter-regelen etc. etc. etc. å forholde seg til.
Med tanke på de hektiske dagene og det fortettede livet her i Leon, har jeg særlig begynt å sette pris på bussturen ut til studiesenteret. Bussene er gamle, solide, amerikanske skolebusser (jeg gjetter sendt hit i Jimmy Carters tid). Turen tar ca. en halv time hver vei og byr på en velkommen pause der det er tid til å bare titte ut vinduet og bearbeide inntrykk og tanker. Flott natur er det også.
På den sosiale fronten skjer det naturligvis mye på et par uker. Det er nå mulig å se så vidt forbi fasadene. Folk har snudd bunken med klær og jeg har sluttet å trekke inn ølmagen. Navnene begynner også å sitte. Klaudia har for eksempel funnet ut at jeg ikke heter Lars (men det var faktisk ganske ålreit å være Lars, så lenge det varte). Ellers er det godt å slippe seg mer løs. Så får man heller håpe på at frislipp av personlighet ikke ødelegger for mye av det man har bygd opp de første dagene.
Det dannes naturligvis grupperinger i sosiale sammenhenger som dette. Til det vil jeg bare kommentere at jeg likevel føler at dørene står vid åpne i alle leire. Jeg er faktisk positivt overrasket over åpenheten og fraværet av gjenger som lukker seg for ”utenforstående”. Jeg tolker det som et tegn på trygghet.
Så langt er det bare en ting som virkelig er en utfordring for meg, og det er doene her på hostellet vårt. Doene befinner seg bare tre-fire meter fra der folk sitter og sosialiserer/spiser/studerer. Når dodørene i tillegg er raust kappet av oppe og nede, og rommene attpåtil har en lei akustikk, er det klart det ikke frister å sitte der å ”nngh!” i beste sendetid. Da blir det til å luske seg ut i ly av nattens mulm og mørke (jeg håper for øvrig jeg ikke har mer på hjertet om dobesøk i mine kommende innlegg).
Sånn til slutt har jeg gjort meg noen tanker om hva jeg vil skrive om videre. Å skrive om alt, hver gang, kan jo bli en ganske traurig føljetong. Jeg tror derfor jeg heller vil dykke ned i bestemte temaer etter hvert som det faller seg naturlig. Etter hvert som jeg blir bedre kjent i byen kunne jeg for eksempel tenke meg å lage en konkret guide til Leon (slik som Kjetil, min blogg-forgjenger, gjorde). Jeg kunne også tenke meg å se nærmere på Nicaraguas nære historie. Kanskje jeg kan gjøre et intervju med noen som jobber her for Kulturstudier? Eller drodle litt over hva, om noe, man savner hjemmefra?
Stian Trebein Bringsverd Olsen