Det er vanskelig å ha en realistisk følelse av tid. Vi har bodd i Pondicherry godt over tre uker. Tiden har gått ufattelig fort, men samtidig føles det som vi har bodd her mye lenger. Lørdag kveld var vi fem jenter som satt på en buss fra Chidambaram til Pondicherry. Vi hadde vært på en liten helgetur, alle var slitene etter å ha stått opp tidlig og opplevd mye, og tanken på å komme hjem var en fin tanke. Marit påpekte at vi faktisk kunne kalle det “hjemme”. Det føles helt naturlig selv om vi ikke har vært her i fullt en måned enda. Naturlig men ganske uvirkelig å kunne kalle en leilighet i en sør-indisk by for “hjemme”.

Pondicherry er en kystby i den sør-indiske staten Tamil Nadu. I forhold til andre indiske byer er det en liten by med rundt 650 000 innbyggere. Pondy er delt inn i en hinduistisk, en muslimsk og en fransk bydel. Under kolonitiden var dette en fransk koloni, noe man tydelig kan se på bygningene og antall franskmenn (spesielt på den ene siden av byen). Hverdagen her er full av kontraster; i løpet av få minutter kan man gå fra områder med store villaer med gullbelakte porter til områder hvor hele familier bor på fortauet. Strandpromenaden er ren, steinbelagt og stille. Det er et fint område å ta en rolig gåtur og kanskje spise en is ved vannkanten. Lenger inn i byen er det masse liv, støyende trafikk, boder og butikker som selger alt mulig. Samt frittgående kuer og hunder. Men det er ikke umulig å finne rolige smågater her heller.

Å gå utenfor døra er alltid et nytt eventyr. Etter de første turene rundt i gatene hadde jeg vanskelig for å tro at jeg noen gang kom til å bli vant til lyden, luktene og kuene. Men nå er ikke den tanken så uvirkelig lenger. Jeg må fortsatt smile litt når det står en ku midt i gata og aner fred og ingen fare, men det begynner å gå opp for meg dette faktisk er hverdagen min. Livet i Pondicherry er fantastisk. Jeg kunne ikke ha byttet denne opplevelsen mot noe annet i verden. Det er en uvurdelig opplevelse å kunne oppleve et annet sted i verden ved å faktisk bo der. Man får med seg hvordan byen lever og hvordan det er å bo der i vær og vind, under høytider, en helt alminnelig dag og på ufattelig varme dager. Jeg har virkelig fått mersmak på dette og sitter med verdenskartet og fantaserer om hvor jeg vil bo neste gang. Men før den tid er det mange nye sider ved Pondicherry og Sør-India å oppdage. Jeg har enda ikke klart å få full oversikt over gatene som er nærmest der vi bor, eller hvilke caféer og butikker det er verdt å besøke. Men det er fortsatt masse tid igjen til å bli kjent med byen. Noe som gjør dette mye lettere er at vi for det meste blir møtt av hyggelige folk som smiler og vingler på hodet. Dere skjønner, her nikker de ikke på hodet sånn som vi gjør. De bare vingler på hodet fra side til side uansett om de skal si ja, nei eller om de skal hilse. Vel, dette har også ført til mange interessante situasjoner hvor kommunikasjonen har skrantet litt til tross for at begge parter kan prate ganske bra engelsk. Jeg håper og tror at dette kommer til å bli lettere etterhvert. Jeg har til og med tatt meg selv i å vingle på hodet med jevne mellomrom. Om den andre personen skjønner hva jeg mener er jeg ikke helt sikker på.

Sandra