Forestill deg å være herre over din egen fremtid. Du trenger aldri si hverken ja eller nei til noe som helst, du trenger bare å svare kanskje. Et kanskje som er så velkjent og så bredt akseptert at du aldri vil få problemer ved ditt diffuse svar. Det finnes noe som gir deg denne makten, denne muligheten til å aldri bekrefte eller avkrefte, som gir deg sjansen til å alltid bestemme deg i aller siste øyeblikk. Denne makten kan du få ved å bruke den spanske verbformen futuro simple.
Rundt 350 millioner mennesker i 21 land på 4 forskjellige kontinenter snakker spansk som sitt førstespråk. Det vil si at nesten 350 millioner mennesker i 21 land på 4 forskjellige kontinenter behersker denne verbformen som tillater dem å aldri gi et konkret og avklarende svar på noe som helst. Og det merkes.
Alle har vel hørt om «mañana, mañana»? «Mañana, mañana» kan oversettes til den norske «til helga, kanskje?» og det brukes hyppig for å utsette ting og tang i hytt og pine. Problemet med «mañana, mañana» er at dets betydning er for velkjent, og du kan fort forveksles for å være lat dersom du bruker det for ofte.
Slik er futuro simple genialt – du trenger aldri si rett ut at «vi utsetter det», du sier bare at «det gjør vi» («lo haremos»), men ved å si akkurat disse ord så gir du samtidig mottakeren klar beskjed om at dette overhodet ikke er skrevet i stein. Og det er fullstendig akseptert.
For en punktlig nordmann som forguder effektivitet og forherliger at ting glir på skinner, kan dette være frustrerende til tider. Forestill deg at du snart skal holde en gruppepresentasjon og du er nødt til å møte med gruppen din for å lage den. Dere blir alle enige om at dere skal møtes klokken 07.30, men dette ble avtalt på et tidspunkt da du ennå ikke hadde lært om futuro simple. Dermed skjønner ikke du hva som egentlig ligger bak når dine klassekamerater sier «nos quedaremos mañana a las siete y medio» (vi møtes i morgen klokken halv åtte). Neste dag sitter du der klokken 07.27, uvitende og dum, og venter på at klassekameratene dine skal ankomme. Kl 07.30 tenker du at du får gi dem litt tid, du studerer tross alt ikke i Tyskland. Kl 07.40 begynner du å irritere deg over Nica-tidens forbannelse – alt går langsomt og ingenting går etter planen. Kl 07.50 har irritasjonen blitt byttet ut med bekymring – kanskje noe har hendt dine nicaraguanske medstudenter og her sitter du og irriterer deg som en eller annen liten drittunge. Kl 08.10 kommer den ene klassekameraten din spankulerende inn, slår seg ned og begynner å snakke om presentasjonen dere skal lage. Ikke en eneste forklaring eller unnskyldning, ingen «det har seg sånn at..» eller «men, det var ikke min skyld for..».Sistemann kommer slentrende inn døren en halvtime senere, og han har heller ingen planer om å se i gulvet og lete etter passende unnskyldninger. «Forbløffende»,tenker du.
Uken etterpå lærer du om futuro simple og brikkene faller på plass. Dersom du avtaler noe ved å bruke futuro simple, har du i grunn ikke avtalt noe som helst for betydningen av avtalen veier ikke mer enn luften du brukte for å avtale den. De som kjenner og behersker språket godt vet at de ikke har hverken bekreftet eller avkreftet avtalen, og de står fri til å ta sin tid til å bestemme seg for om de i det hele tatt vil dukke opp eller ikke. Og det må du bare akseptere for det var du som laget denne avtalen av luft, med ord som ikke engang forplikter den andre parten til å si ifra om han eller hun kommer eller ikke for det burde du jo kunne tenke deg til selv.
Når du en gang har lært deg hva denne verbformen kan brukes til, vet du plutselig hva du skal se opp for. Stol aldri på noen som konsekvent bruker futuro simple for å si at de skal komme, selv om du bruker presente, en bekreftende verbform: hun/han «nos quedaremos mañana», du «NO, nos quedamos mañana», hun/han «si, si, nos quedaremos mañana!» – personen kommer aldri til å dukke opp. Og hva enn du gjør, stol i hvert fall ikke på de som sier at de kommer helt sikkert: «segurísimo que vendré», det er uforpliktende ord ut av en annen verden.
Men, med denne nye kunnskapen om futuro simple lærer en seg også hvordan en kan bruke verbformen til sin fordel. For eksempel kan verbformen fungere som en overlevelsesmekanisme ute på byen; han «vil du danse?», du «si si, bailaremos luego» (jaja, vi danser siden). Tre timer senere har dere ennå ikke danset og han begynner å bli utålmodig, men han kan faktisk ikke bli snurt for dere var begge innforstått med at du sa nei da du sa ja. Og ber noen deg om å ta ut av vaskemaskinen og du svarer, «claro, lo haré» (klart jeg skal gjøre det), kan ingen bli hissige for at de senere må gå med sure klær, for hadde de visst bedre ville de ventet til du ga et annet, mer tilfredsstillende svar.
For hver dag som går blir du litt mer nicaraguansk. Det som tidligere irriterte deg som bare rakkeren, slår deg nå mer som en selvfølge eller en behagelighet. Tidligere kunne jeg irritere meg grønn over tomme lovnader og lange ventetider, nå lener jeg meg bare tilbake og bruker spanskens rike variasjoner til min fordel.

Marianne

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *