Elven vi flyter på ligger stille og lar himmelen speile seg feilfritt i overflaten. Solen som er på vei ned lager et fargespill på horisonten av gult, oransje, lilla og blått, og synet har fanget oss alle sammen. Imens jeg sitter foran i båten og lar vinden ruske meg i håret, kjenner jeg på denne umiskjennelige følelsen av lykke. For en dag, for et sted, for en opplevelse!
I går satte vi ut fra Las Peñitas (stranden) i to båter som tok oss innover en elv, gjennom et naturreservat. Elven ble smalere og vegetasjonen vokste seg høyere og tettere rundt oss. Dersom jeg ikke hadde visst bedre ville jeg sagt at vi var på båttur i regnskogen, men det var vi ikke– vi vår på båttur i Mangrove-skogen.
 
Mangrove er en type tre som vokser i tropene og subtropene, og området vi var i igår er et beskyttet område der en ikke har lov til å ødelegge eller hugge ned trærne. Ettersom dette forbudet mot avskoging ikke alltid overholdes, var vi der for å plante flere Mangrove-trær. Tidligere har jeg fortalt om at jeg har løpt på stranden og plukket opp Mangrove-avleggere (en kan jo kalle det et baby-tre), som har blitt skylt opp på land, for deretter å plante dem på studiestedet vårt så de kunne få vokse seg store nok til å plantes i naturreservatet. Det ser mer eller mindre slik ut:
 
Mangrove-babies som vokser ved siden av utedusjen på studiestedet.
Fra båtene gikk vi i «land». «Land» var et eneste stort gjørmebad vi skulle tråkke oss gjennom for deretter å plante baby-trærne i. Med gjørme til knærne satte vi i gang å grave ut små lommer i den myke, svarte guffen som vi kunne sette røttene til baby-tærne i. I solsteik og skarp lukt fra gjørmen plantet vi over 500 trær, og da det gikk tomt så vi alle rundt oss etter mer vi kunne få plante. Det tar ikke lang tid før disse baby-trærne vokser seg større, og jeg håper på å få kunne dra tilbake og se at våre babyer er blitt store, sterke og flotte. Som en av de lokale sa; «dette er deres trær, dette er deres bidrag», og det var en svært fin tanke å sitte igjen med.

 
Gjørmeland
 
Vi redder verden!
Etter plantingen dro vi videre for å oppleve en voksen Mangrove. Nok en gang trådte vi ut av båtene, men denne gangen plumpet vi ikke ut i gjørmen, vi smøg oss heller oppover i trærne. Det er fryktelig vanskelig å gjenfortelle øyeblikket slik at du som leser forstår hvor fantastisk det var, så jeg gjør det enkelt; «Tarzan». Vi klatret i eldgamle, råsterke Mangrove-trær som snirklet seg sammen og skape svevende gangstier, og for å holde balansen måtte vi gripe fatt i lianene som hang ned rundt oss. Det var som på film. Foran meg viste en av de lokale den beste veien å gå, men det tok ikke lang tid før han hadde slynget seg avgårde og var ute av synet. For et annerledes adrenalinkick det var å forsøke å holde følge med ham, samtidig som jeg måtte tenke på å trå riktig så jeg ikke falt ned i sumpen under oss. Da jeg endelig tok ham igjen kunne han fortelle meg at den tynne greinen jeg balanserte på befant seg akkurat tre meter over hjemmet til den tre meters lange krokodillen som bodde der. Tarzan.
 
Tarzanas og Tarzan
Etter klatringen og alt pratet om krokodillen, var ønsket om å se en krokodille heller stort. Slik gikk det til at vi dro lenger og lenger innover i elven som bare ble smalere og smalere. Langs vannkanten og i toppen av trærne kunne en se all slags mulige fugler, og spesielt pelikanene, de gigantiske storkene og de fryktinngytende gribbene var fascinerende. Etter langt om lenge så vi endelig en krokodille. Krokodillen var svært liten, den må ha målt i underkant av en meter fra hale til snute, men krokodille var det, og det var nok for meg. Jeg tenkte det ville være naturlig å komme seg litt bort fra denne krokodillen før vi begynte med neste aktivitet, kjaking, men meg om det. Jeg var litt mer skjelven enn normalt da jeg skulle oppi kajakken, men det hadde mest sannsynlig ikke noe med at den kjøttetende dinosaurliknende skapningen lå og plasket fire meter unna meg. Mest sannsynlig ikke. Men kajakk, å herregud, kajakk. For en fantastisk oppfinnelse, og for en fantastisk fin måte å komme seg tilbake gjennom elven på. En kommer så tett innpå naturen og glir så i ett med vannet at jeg og Erlend (som delte en kajakk for to) måtte ta pauser bare for å gni oss i øynene og klype oss i armen. På et punkt hørte vi en skarp «klikke»-lyd, og vi padlet oss nærmere vannkanten for å se hvor det kom fra. Lyden kom fra roten til et tre, okkupert av et titalls svarte krabber med oransje og gule klør. Stilig!

< !–[endif]–>

 
Krokodille-egg
 
Lærer Birgitte

Da kajakkturen var over, tenkte vi at «dette har vært en fantastisk fin dag». Men dagen var ikke over for nå skulle vi løpe gjennom skogen (ikke en Mangrove-skog med gjørmebunn, men en faktisk skog) til havet for å bade. For det første, så utrolig deilig å løpe i skogen igjen. For det andre, for en fantastisk fin strand. Det er rart å si det, men da jeg sto der følte jeg plutselig at jeg befant meg i en av Danmarks vakre sanddyner. Solen var på vei ned, vinden var frisk og havet var avkjølende – det var den perfekte avslutningen. Men det var ikke avslutningen for nå skulle vi sette baby-skilpadder fri på stranden slik at de kunne finne veien til havet, deres rette hjem. Hele dagen hadde igrunn vært full av utrolige overraskelser, og at vi nå befant oss på et skilpaddereservat toppet på et vis bare kaken. For en glede det var å se på de bittesmå skilpaddene kravle seg målrettet mot havet, akkurat som om havet beordret dem hjem. De er noen kule, og ikke minst sterke, små skapninger. Det er derimot utrolig trist at overlevelsesraten for de små krabatene er 1/1000, men da er det i alle fall godt å tenke på at det finnes folk som dedikerer seg til å hjelpe dem.

 
Skilpaddene som finner veien hjem.
 
Pauline i action

I båten på vei hjem er følelsen av lykke til stede hos de fleste. Vi snakker om at det er slik man forelsker seg i et land. Vi forelsket oss i Nicaragua mens vi var i kontakt med naturen, og så og gjorde ting som vi aldri har gjort før, og som vi kanskje aldri får muligheten til å gjøre igjen. Dette er en historie for barnebarna – det er ikke alle som kan si at de har svingt seg i lianer, at de kan kalle en bitteliten bit av Mangrove-skogen for sin egen, og at de har sluppet baby-skilpadder ut i havet. For en dag, for et sted, for en opplevelse!

Marianne

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *