Finnes det en Vietnamesisk væremåte?

Er vietnamesere et harmoni- og familieelskende folk? Vi går i dybden på Vietnamesisk kultur.

Bøker om vietnamesisk kultur handler mye om at vietnameseres måte å være og tenke på erpreget av harmoni, hierarki, og respekt for eldre og autoriteter. Familien vektlegges som en særlig betydningsfull enhet, rettere sagt den aller viktigste, både for samfunnet og det enkelte individ.

Stemmer det at vietnamesere er et harmoni- og familieelskende folk?

Og hva har i så fall vært med på å forme deres måte å tenke og handle på?

Et land er mer enn summen av alle de menneskene som bor der, og det sier seg selv at det er umulig å si noe definitivt om et helt folk. Vi kan likevel fremheve noen sentrale faktorer som har preget vietnamesisk tankegang og handlemåte gjennom historien.

Den dominerende religionen i Vietnam er buddhisme. Denne religionen, som framhever at mennesket er et resultat av sine handlinger, legger sterk vekt på riktig livsførsel. Også taoisme, med sin vektlegging av harmoni mellom mennesker, og viktigheten av å unngå konfrontasjon, har hatt stor påvirkningskraft.

Men fokuset på harmoni stammer kanskje i enda større grad fra konfucianismen, en strengt hierarkisk samfunnsfilosofi grunnlagt av Konfucius (Kung-fu-tze), Kinas store folkeoppdrager og morallærer som levde i tidsrommet 551-479 f. Kr. Å være i harmoni med universet var viktig, og ville føre til et friskere og lykkeligere liv, mente Konfucius.

Konfucianismen oppfordrer til fleksibilitet og kompromisser. Harmonien blir sett i sammenheng med samfunnsorden, og den kan kun opprettholdes ved strenge moralnormer som innebar lydighet og lojalitet overfor overordnede. Dyrking av forfedre er et annet sentralt trekk.

Konfucianismens fokus på harmoni kan sees som nokså allment akseptert blant vietnamesere, og dette har uten tvil betydning for deres identitetskonstruksjon og samfunnsforståelse.

Men vi er på feil spor hvis det blir et overfokus på slike forestillingers betydning. I det daglige foretar vi alle små og store valg som igjen preger den tiden og verden vi lever i, og vi skaper våre liv ut i fra en rekke ulike kunnskapstradisjoner og påvirkningsfaktorer.

Les mer om Vietnam som studieland

Harmonifokuset må heller ikke forveksles med fravær av konflikter. Ungdom i Vietnam, som ellers i verden, er i konflikt med og i opposisjon til sine foreldre. En forskjell synes likevel å ligge i måten konfliktene utspiller seg. Unge vietnamesere unngår i større grad åpen konflikt med de eldre. Dette bringer oss over til betydningen av respekt i det vietnamesiske samfunnet.

Den mest åpenbare måten å vise respekt på er å bruke den riktige tiltaleformen. Man må alltid tiltale andre og omtale deg selv i forhold til alder, kjønn, rang, etc. Hierarkiet gjenspeiles i språkets pronomen, både i første, andre og tredje person. Er du for eksempel en ung kvinne, tiltaler du en ung mann litt eldre enn deg selv ved pronomenet anh som betyr ”eldre bror”, og deg selv som em – ”yngre søster”.

Det er vanlig at det aller første man blir spurt om når man kommer til Vietnam er hvor gammel man er, om man er gift, har barn, hva man jobber med, etc. Dette er for å vite hvor man skal plasseres i hierarkiet. I litteraturen synes det ofte som om dette hierarkiet aksepteres som en ”naturlig orden” i det vietnamesiske samfunnet.

Men mange unge i dag stiller spørsmålstegn ved denne rangeringen, og utfordrer den eldre generasjonen ved for eksempel å si cac ban (”venner”) i forsamlinger, noe som henviser til at alle tilstede er likeverdige.

I litteraturen vektlegges det at hensynet til familien og slektslinjens ve og vel kommer foran alt annet. Kommunismen ble anklaget for å ha ødelagt familien som institusjon.

Hva er det med den vietnamesiske familien? Spør man en vietnameser (eller en inder for den saks skyld) om forskjellen på familie i Asia og i Vesten, vil nok mange svare at familien er mindre viktig for mennesker i Vesten.

Et viktig poeng i denne sammenheng er den betydningen familien i Vietnam har rent praktisk, som et sikkerhetsnett i livet; en betydning som ikke er den samme i Norge.

Etter at markedsøkonomien grep om seg med full styrke, har tilgang til alt fra utdanning til helsetjenester i økende grad blitt avhengig av inntekt. Subsidier og gratis velferdstilbud har falt bort. I dag blir det stadig større forskjell mellom fattig og rik, spesielt i storbyene.

Uten muligheter til ekstern studiefinansiering eller ulike trygdeordninger, er det helt nødvendig, og kanskje også lettere for mange, å innfinne seg med at familien bestemmer.

I dag kommer ungdom og deres familier i økende grad i kontakt med strømninger som vektlegger det motsatte av gruppesolidaritet, nemlig selvrealisering, personlig karriere, og konsumorienterte trender.

For å møte mennesker der de er, bør man vise respekt og være ydmyk. Møter blir ikke ”servert”, de skaper man ved å by på seg selv. Klarer man likeledes å ta mye med et smil, viser litt smidighet og har et ønske om å lære, da kommer man langt i Vietnam!