Timene flyr, dagene går, ukene passerer. Vi er straks ferdig med vår fjerde skoleuke av totalt ti skoleuker, og vi er flere som allerede har begynt å tenke på eksamen.
Det virker som om de fleste har funnet rytmen sin nå og man klarer å balansere studier med fritidsaktiviteter. Selv har jeg akkurat begynt å komme inn i en god flyt hva angår Latinamerikastudiene. I dag har jeg og mine to nicaraguanske samarbeidspartnere hatt en presentasjon på tjue minutter der vi snakket om forholdet mellom Nicaragua og Kina, på spansk selvfølgelig. Dette er et voldsomt, komplisert og fjernt tema for meg som kom hit for akkurat fire uker siden, så jeg er rimelig fornøyd over at jeg fikk det til. Etter presentasjonen hadde vi også en diskusjonsbit med resten av klassen der jeg klarte å bidra med noen fornuftige poeng, og det er slikt som gir meg den motivasjonen og inspirasjonen jeg trenger for å gi en ekstra innsats i disse studiene.
Leksene våre i LA-studier består hovedsakelig av å lese og lage referater av fagtekster som omhandler forskjellige problemstillinger i det Latinamerikanske samfunn. For bare fire uker siden hadde jeg ikke sjanse til å forstå disse tekstene, og jeg må ærlig innrømme at jeg fortsatt sliter med dem. Men, det jeghar oppdaget er at jeg nå ikke bruker fullt så lang tid på å lese og å forstå, og jeg kan skrive referatene uten å sitte nedgravd i ordboken. Dessuten blir det også enklere og enklere å delta muntlig i timene ettersom jeg; 1. forstår mer av hva som blir sagt (det være seg selve språket eller det faglige innholdet), og 2. klarer å artikulere meg uten å frykte å si noe feil.
Det jeg beskriver er nok rett og slett min egen læringskurve her i Nicaragua. Da jeg flyttet til Spania i 2012 kunne jeg svært lite spansk og læringskurven var fryktelig bratt, og det var både overveldende og herlig. Det var overveldende i den forstand at hjernen jobbet konstant med å prosessere informasjon, som straks måtte anvendes skriftlig eller muntlig. Og det var herlig fordi jeg virkelig kunne se at jeg dag for dag lærte noe nytt. Fra starten av oppholdet mitt her i Nicaragua har jeg ikke hatt inntrykk av at jeg har lært noe (i alle fall ikke noe viktig) og jeg har tenkt at dette kurset kanskje ikke var noe for meg likevel. Heldigvis har dette inntrykket endret seg litt med tiden og jeg er veldig glad for at jeg nå endelig begynner å merke at det finnes en læringskurve. Målet mitt disse månedene er jo tross alt å forbedre spansken min og oppnå et mer avansert ordforråd, i tillegg til å bestå selve kurset.
 
Et bilde fra en av mine første uker i Spania. Som dere kan se var jeg svært frustrert
og oppgitt, men fortsatt ved SVÆRT godt mot. Og jeg hadde langt hår. Det kan ha hjulpet på humøret.
Hva angår Spansk 2-studiet har jeg ofte følt at det vi har lært har vært irrelevant for at jeg skal bli flinkere i språket – hva skal jeg vel egentlig med setningsanalyse? Jeg innser nå at disse tekniske metodene ved språket kan hjelpe meg til å bli flinkere til å virkelig forstå hvordan spansk er satt sammen, og forhåpentligvis er det noe jeg kan anvende når jeg selv skal skrive og snakke. Dessverre er det en god del som mangler i de 4,5 timene i uken der vi faktisk skal sette oss ned, snakke og bruke det vi lærer i grammatikkforelesningene, og det er svært synd. Forhåpentligvis tar det seg opp de neste seks ukene!
Til tider kan en føle seg frustrert og stresset og da er det godt å vite at disse månedene ikke bare handler om studier. Det sosiale samværet spiller mye inn på humøret og det er deilig å vite at en bor sammen med tjue andre mennesker som er i akkurat samme situasjon som en selv. Vi selv og Kulturstudier er flinke til å legge opp til at vi bruker mye tid sammen, som for eksempel ved å dra på filmkveld hver tirsdag eller fotball hver torsdag. Dessuten er vi flere som har funnet vår nye favoritt; yoga. Jeg og Helene har funnet ut at den beste medisinen her for å senke skuldrene og løfte humøret er en time med yoga. På yogaen sier de at man skal tenke på pusten sin som noe metaforisk: inn med noe nytt og godt, ut med noe gammelt og vondt. Det er et mantra jeg virkelig kan like og forhåpentligvis en dag også kan klare å leve etter – hvorfor dvele sånn ved det som har vært? For å øve på dette tar jeg og Helene enda en time yoga idag, selv om vi er støle fra gårsdagens time, og håper at vi puster ut litt grums så vi blir fine og lette til sinns før helgen.
Bare ved å nevne helg får jeg vann i munnen. Denne helgen har vi ingen planer og vi er fri til å gjøre akkurat hva vi vil. Dette skal utnyttes til det fulle ved å dra ut og spise, dra på byen, drikke øl, sove lenge, drikke smoothie, dra på stranden, kanskje ta en surfetime, og studere bare akkurat det som kreves av en. Lenge leve helgen!

Marianne

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *