Første uka i Costa Rica: En våt velkomst

Noen av studentene våkner sakte og pusler med sitt inne i huset. Andre sitter ute i bakgården vår og nyter en blå himmel med melkehvite skyer og orkesteret av naturen som våkner like tidlig som sola står opp.

En slik start på dagen gjør det vanskelig å se for seg det ekstreme værskiftet som regnsesongen uten feil bringer med seg. Knappe ti timer senere, når skoledagen er over, forvandles fortauene momentant til bekker med rennende vann.

Vi må visst alltid ha med oss paraplyen uansett hvor fin dagen ser ut til å være når vi drar hjemmefra.

Da jeg klappet igjen kofferten for en knapp uke siden, visste jeg lite om hvordan regnsesongen faktisk opptrer her i San Isidro. Kommer det til å regne hele tiden, hele dagen?

Ville vi se solen, eller ville skyene hindre alle strålene den sendte vår vei? Var det i det hele tatt riktig av meg å reise til et land kjent for sol, strand og surfing utenfor sommersesongen?

Men den mystiske regnsesongen var også noe som gjorde Costa Rica til et veldig spennende land å besøke om høsten. Som Trønderjente er jeg godt herdet for regn generelt, men her håpet jeg på å oppleve regnbyger av helt annen natur og kaliber enn jeg er vant til.

Det som definitivt har fascinert meg aller mest er den store kontrasten mellom været på ulike tidspunkter i løpet av dagen.

Så langt har værmeldingen alltid vist at dråpene har skullet falle konstant nesten hver time. Likevel har hver morgen faktisk vært identisk med det jeg beskrev tidligere: tørr og rolig.

På søndagen, for eksempel (som var vår første fulle dag etter reisen) våknet vi til sollyset og vi ble veldig usikre på hvordan vi burde kle oss. Vi ble ikke mindre usikre da vi fikk beskjed fra Raquel, Kulturstudier sin manager i Costa Rica, om å pakke både bikini og regnjakker til velkomstmøtet.

Været var lett og fint hele bussturen til møtestedet, som var et lite lokalt hotell. Den blå himmelen var stabil utover formiddagen.

Senere satt vi og spiste en typisk costaricansk lunsj med ris, bønner og kylling. Og plutselig begynte det å pøse ned! Regndråpene hamret på taket over oss.

Det tok ikke mange minutter før hele bakken var oversvømt. Vi sto under taket på restauranten og så på de tropiske plantene som glinset i regnet.

Overalt hvor man går i San Isidro ser vi det grønneste gresset og vakreste buskene. De har helt andre planter og arter som jeg aldri har sett i Norge eller Europa.

Blomstene på trærne åpner seg mot oss langs gatene. Massive kaktuser og fruktplanter strekker seg oppover husvegger og fyller hagene foran alle husene. Og overalt er det skjønne, grønne planter med store blader og eksotiske frukter!

Regnsesongen gjør høsten til den visuelt kanskje beste tiden på året for å være her. Etter lunsjen bestemte gruppa seg til slutt for å bruke den resterende fritiden vår på å undersøke et nærliggende kjøpesenter. Vi måtte la bikinier og badeshortser ligge og finne fram paraplyene og regnjakkene våre i stedet.

Forskjellen mellom morgenene og ettermiddagene kan absolutt føles overveldende, og vi lever åpenbart ikke i det sommerlige klimaet som mange forbinder med ferietur i Costa Rica. Men det som er så gøy med regnet her nede, som vi har fått erfare, er at luften fortsatt holder seg lun og fuktig.

Når vi går hjem etter skoledagen, kan vi ha på oss shorts og T-skjorte som vi har gått med hele skoledagen. Hver morgen avgir solen en varme som holder seg i den veldig fuktige luften gjennom resten av dagen.

Mesteparten av tiden er himmelen krydret med lette skyer, og vi kan være ute i hagen vår lenge hver kveld uten å bli kalde. Det aller viktigste å huske på er at paraplyen må pakkes uansett hvor man er på vei, så man unngår å bli tatt på senga av en varm, men ufrivillig dusj.

Jeg synes heller at det er noe gøy ved disse uforutsette værskiftene. På vei hjem fra en kort skoledag i den varme, tette luften, kjente vi plutselig noen små dråper på kinnene våre. Og da skjønte vi med en gang hva som kom til å skje. Da det pøste ned et lite minutt senere, kjente jeg hvor gøy det er med regnsesongen om man tar den for det den er.

Klærne våre ble gjennomvåte, og vi så rundt oss og begynte å le av hele situasjonen. Tenk at vi har mulighet til å oppleve et så variert klima som er helt annerledes enn det vi er vant til på den andre siden av kloden! Vi gikk gjennom de få minuttene av den kraftige bygen.

Før vi rundet siste sving inn i gata der vi bor, forsvant regnet helt. Det første jeg gjorde da vi kom inn døra var å henge opp klærne til tørk - noe man blir godt vant til å gjøre her borte.

Campusen til universitetet i San Isidro er også bygd på en helt annen måte enn skoler vi er vant til i Norge. Utenfor hovedbygget er flere av klasserommene våre plassert langs åpne ganger med et tak som beskytter oss mot dråpene. Man går på en måte rett inn i klasserommene fra ute. Og uansett om det regner eller ikke, står dørene åpne.

Når dråpene begynner å falle, blir lyden av dem til litt beroligende, men samtidig ganske kraftig, bakgrunnsstøy til arbeidet. Dette funker spesielt godt siden regnet her i San Isidro sjelden kommer med alt for kraftig vind.

Vanndråpene faller rett nedover med voldsom fart uten å treffe oss der vi står i ly og beundrer utsikten. Det hender også at man sovner til den uavbrutte susingen av vann utenfor.

Jeg har allerede rukket å falle for costaricanernes avslappede kultur og humør i møte med det mektige klimaet. Regnsesongen gir oss et helt spesielt perspektiv på livet til lokale costaricanere.

Vi ser fantastisk vakker natur og det rike artsmangfoldet hver dag. Etter den første skoleuka finnes det ingen tvil i meg om at valget om å besøke Costa Rica om høsten er like spennende og gøy som til hvilken som helst annen årstid.