Jeg har aldri tatt fly alene før. På flyturen ned til Costa Rica var jeg fylt av følelser.
Redsel for om jeg hadde husket å pakke alt i kofferten eller om folk på studiet ville være hyggelige, og spent på hvordan kultursjokket kom til å bli. Kom jeg til å få meg venner? Ville lokalbefolkningen se på oss som en byrde?
Vettskremt og spent satt jeg og undret over disse spørsmålene. Hvordan skulle dette gå?
La meg bare begynne med å si at alt har gått bra! Over all forventning. Siden flyturen ned har dagene vært fylt med ren lykke.
Om du vurderer å reise ned uten å kjenne noen på forhånd, sånn som jeg gjorde, vit at det er verdt det. Jeg hadde magen full av sommerfugler når jeg vurderte å takke ja til studieplassen.
Før jeg dro, kom jeg over en video av Tom Holland hvor han snakket om disse sommerfuglene i magen. Han sa at i stedet for å oppfatte det som et faresignal, burde man heller se på det som en indre applaus.
Så, når alt i kroppen tilsynelatende prøver å snakke deg vekk fra å hoppe uti det nye, er det et tegn på at kroppen egentlig oppfordrer deg til å gjøre det!
Det viste seg å være riktig for meg. Det å reise hjemmefra, bort fra de kjære hjemme til noe helt nytt på andre siden av kloden, føles underlig. Spenningen var blandet med stor frykt.
Etter kun seks dager har jeg fått mange gode venner her. Vi er en herlig blandet gjeng. Noen har allerede studert, opplevd Asia og følt på det å være voksen i noen år.
Så er det dem som i likhet med meg nettopp har kommet ut av videregående, og ikke helt vet hva de har blitt med på.
Det er så artig å få møte folk fra forskjellige steder i Norge og Sverige. Gjennom dette studiet får jeg møtt folk jeg kanskje aldri hadde møtt om jeg ikke dro. Det viste seg at mange av mine medstudenter er hysterisk morsomme, med historier og interesser jeg kunne hørt på i timevis.
Når det gjelder lokalbefolkningen, lurte jeg veldig på hvordan det var for dem at vi kom. Ville de bli irriterte av språkbarrieren? Kom de til å se på oss som inntrengere? Ville vi få til noen gode interaksjoner med dem?
Svaret er at dette også viste seg å også gå bra. Menneskene som bor her er ufattelig omgjengelige og hjelpsomme. Som et eksempel, sluttet telefonen til romkameraten min å fungere en dag. Vi utforsket steder for reparasjon, og kom forbi et lite hus noen minutter fra hotellet.
Litt redde for om de ikke kunne prate engelsk gikk vi inn i butikken. Både romkameraten min og jeg er nemlig litt rustne på spansken fra videregående. Vi ble møtt av en eldre kvinne, som viste seg å være moren til han som driver verkstedet.
Som forventet, kunne hun ikke forstå engelsk. Hvordan skulle dette gå? Som alltid, gikk det bra. Både vi og kvinnen i butikken lo godt av oss selv og hverandre.
Ved hjelp av en telefonsamtale og vår gode venn google translate, fikk vi kommunisert oss frem til en ordning. Så, selv om man ikke prater flytende spansk her nede selv, er det muligheter for å forstå hverandre gjennom kroppsspråk og ulike oversettingstjenester.
Her gjelder det også å prøve seg frem! Av det jeg har sett, blir lokalbefolkningen veldig glad av at du prøver å snakke morsmålet deres.
Når vi befant oss inne i familiens stue for å reparere telefonen, kom også barnebarnet til kvinnen inn. Av det lille vi forsto, lærer barnebarnet engelsk på skolen. Derfor ville bestemoren at hun skulle oversette spansken til oss.
Sjenert og ydmyk sto barnebarnet der og gliste mens hun ristet på hodet. Hele situasjonen minte meg veldig om min egen bestemor, som på samme måte ville ha meg til å oversette det hun sa på norsk til engelsk i kassa på ferieturer.
Situasjoner som dette tror jeg det er viktig å få med seg. Det er lett å tenke at folk som bor på andre siden av kloden, med helt andre kulturer og tradisjoner enn våre, er annerledes enn oss. At de ikke lever de samme livene som oss. Det er til tider sant, med tanke på kontrastene fra snødekte Norge til solskinnet i Costa Rica.
Men selv om klimaet er annerledes, er ikke menneskene som bor her så annerledes fra oss. Lokalbefolkningen her er vanlige mennesker, akkurat som oss. De har familier fylt med kjærlighet, de føler også på redsel for å snakke et annet språk, og de har samme vennlighet som folkene vi selv beundrer hjemme.
Dette er viktig å ha i tankene når man reiser til et annet land. For når man møter lokalbefolkningen med dette tankesettet, finner man også glimt av det som minner deg om hjemme.
I tillegg får du utfordret fordommene du kanskje sitter med. Derfor er mitt tips å prøve å møte og komme i prat med lokale, på akkurat samme måte som man gjør med de nye studievennene dine.
Vi har også rukket å prøve å surfe på stranden i Manuel Antonio. Det er virkelig en drøm som har gått i oppfyllelse!
Vi har blitt kjent med en gjeng på stranden som har lært oss å surfe, og en av dem satte på sangen «Elektrisk» av Markus og Martinus, mens han lo og danset. Hvem skulle trodd at denne norske hitlåta skulle dukke opp på en strand i Costa Rica!
I løpet av den lille uken vi har vært her, har jeg opplevd livet akkurat som jeg drømte om at det skulle bli før jeg dro fra Norge. Det er skummelt å reise ned til noe helt nytt og uforutsigbart, men det viste seg å være akkurat det jeg trengte!
