Å kjenne klimaendringene på kroppen

Denne høsten har nepalerne virkelig fått kjenne på konsekvensene av høyere temperaturer og kraftigere nedbør. Flere klimaforskere har konkludert med at isbre-knekken som utløste den katastrofale storflommen i slutten av august var et direkte resultat av den globale oppvarmingen.

Kun to dager etter den flommen var det enda en flom i Rasuwa-distriktet. Og nå, en og en halv måned senere har det vært enda en flom. Denne gangen litt nærmere Pokhara, i Budhi Gandaki elven som ligger omtrent seksten mil unna oss.

Det har ikke vært noen grunn til bekymring for oss studentene, men det har vært spesielt å være vitne til hvordan klimaendringene har en direkte effekt på lokalbefolkningen her.

Hjemme i Norge sitter vi som regel trygt bak en skjerm og sier «Huff, stakkars folk» før vi fortsetter dagen i vårt farefrie land. Her i Nepal får man det derimot rett i fleisen.

Nepal har siden tidenes morgen opplevd ras og oversvømmelser grunnet kombinasjonen av at landet ligger i skjæringspunktet mellom den indiske og den eurasiske tektoniske platen, og at det består av flere av verdens høyeste fjell.

Monsunsesongen som går over månedene juni, juli, august, og september i Nepal fører derfor med seg noen ras, skred eller mindre flommer hvert år i denne perioden.

Likevel er det ingen av de lokale jeg har snakket med som har sett maken til hvordan forholdene har vært i år. Hva sier det om tilstanden til klimaet vårt?

Den 25. september holdt Nepals relativt nye statsminister Balen Shah en tale for FNs generalforsamling.

Han vektla hvor skjørt økosystemet til Himalaya er, og hvordan den stadig varmere jorda vår ikke belønner nepalerne for å være blant de mest miljøbevisste i verden, men heller rammer lokalbefolkningen med skred og flommer fordi «klimaendringer kjenner ingen landegrenser».

Nepals klimagassutslipp ligger på under 0.1 prosent, og det satses mye på planting av trær og omskiftning til vannkraft. Likevel er landet, i likhet med flere andre utviklingsland i det globale sør, ekstra utsatt for konsekvensene av klimagassutslipp.

Nå tenker du kanskje at dette ble et litt vel depressivt blogginnlegg. Jeg vet at det er tusenvis av flinke folk på verdensbasis som jobber mot en mer bærekraftig verden.

Det var også mange frivillige fra andre land som kom for å hjelpe lokalbefolkningen etter storflommen i august. Det finnes alltid håp, selv når ting føles håpløst.

Noen ildsjeler av denne typen fant vi på øko-gården vi bodde på under yoga-retreaten i Astam. Her lagde de drikkevann gjennom å filtrere regnvann og dyrket all maten selv. I tillegg hadde de utviklet et system hvor de brukte kloakk fra hotellrommene til å produsere biobrensel. Imponerende saker!

For å dusje i varmt vann måtte vi derfor gå ut og fylle opp en bøtte med oppvarmet vann, for så å bruke en spade til å kaste det over kroppen inne på badet.

En av dem som hadde vokst opp på gården i Astam og som nå er med-driver av hotellet som ligger der, Bednidhi Adhikari, forklarte at som urbefolkning streber de etter å leve i harmoni med naturen.

«Moder jord er alt vi har. Da skulle det bare mangle at vi behandler henne med respekt», sa han før han plukket en plukkeklar blomst og ivrig ba oss lukte på den etter tur. Dette fikk meg til å tenke: Når sluttet vi andre å leve i takt med naturen?

Det kjedelige, men også mest presise svaret er vel at det skjedde etter den industrielle revolusjonen på 1700-tallet.

Arbeid som tidligere hadde blitt utført langsommelig for hånd ble maskinisert, og for å få nok energi til alt maskinarbeidet fant vi mennesker stadig nye måter å hente ut jordas ressurser på. Siden den gang har jordas befolkningstall rukket å bli over åtte milliarder.

Vi kan derfor ikke plutselig stoppe den store ressursbruken nå, men kanskje vi alle kan forsøke å lære litt fra urbefolkningen i Nepal. Respekterer vi moder jord, så respekterer hun oss kanskje enda litt mer tilbake – og lar oss leve her enda lenger.