Nepalere - Et ekstrovert folkeslag det er lett å bli glad i

Det første som har gjort sterkt inntrykk, er at jeg har fått venner på ethvert gatehjørne i mitt nye nabolag uten å egentlig prøve så hardt.

Så lenge jeg ikke går med hodet bøyd over mobilen møter jeg et smil, et nikk eller et hei - «Namaste», fra de jeg går forbi. Åpenheten og varmen til nepalere er noe av det koseligste jeg har vært borti.

I Nepal er 30 millioner innbyggere fordelt på bare 143 000 kvadratkilometer, hvorav cirka en femdel av arealet er ubeboelig.

Til sammenligning er vi 5,6 millioner på 384 000 kvadratkilometer i Norge. Kanskje er det derfor nepalerne virker så åpne og sosiale, nettopp fordi mange ulike folkeslag fra ulike samfunnsklasser bor tett på hverandre, blant vill natur.

Samholdet mellom de mange ulike innbyggerne i Nepal virker sterkt, og folk hjelper hverandre med stort og smått.

Det å gå en rask tur innom den lokale matbutikken uten å snakke med et eneste annet menneske slik vi ofte gjør i Norge er umulig her, og det er ikke bare fordi de ikke har teknologien til å lage selvbetjeningskasser på butikkene.

På min første dag i Pokhara gikk jeg en tur langs innsjøen Phewa som området vi bor i, Lakeside, omringer. På enden av promenaden møtte jeg en nepalsk dame som holdt en bukett med blomster.

Som den turisten jeg er spurte jeg om jeg kunne ta et bilde av henne. Vi pratet i omtrent to minutter før det begynte å pøse ned.

Jeg ble raskt gjennomvåt og kvinnen, Sumitra Rana, dro meg med inn under taket til restauranten hun og mannen driver, og hentet en benk som hun dekket med puter og tepper til meg.

Så satte hun noen av blomstene fra buketten hennes i håret mitt. Vi pratet om alt og ingenting før Sumitra viste meg videoer av KI-genererte aper på TikTok mens hun lo. Her kan jeg absolutt føle meg som hjemme.

Men det er ikke bare norske jenter som meg som blir godt tatt vare på i Nepal. Jeg ankom landet kun en uke etter at de katastrofale flommene i Rasuwa-distriktet nord for Kathmandu drepte over tusen mennesker og førte til at over fem tusen fortsatt er savnet i området.

Flommen rammet både lokale og turister, og har ført til store materielle ødeleggelser. Hele landsbyer har blitt ødelagt av vannmassene. Kort tid etter tragedien strømmet nepalske hjelpere fra alle deler av landet til for å hjelpe, og nepalere som jobber i utlandet sendte store pengesummer til reparasjoner.

Da jeg spurte baristaen Rooney i en av mine nye nabolags-kafeer i Pokhara om familien hans hadde blitt berørt svarte han alvorlig «in Nepal we are all family». En kommentar jeg tror at jeg kommer til å huske lenge.

Det andre jeg har lagt spesielt merke til etter kort tid her, er at våre privilegier som nordmenn blir usedvanlig tydelige i et såpass lite utviklet land som Nepal.

Tidligere har jeg kun reist i Europa og Australia, så det var en positiv overraskelse å sjekke bankkontoen etter de første dagene på mitt nye studiested. Alt er utrolig billig sammenlignet med Norge.

En ordentlig god biffmiddag koster cirka 1000 rupier, altså 61 norske kroner. På alt av serveringssteder og butikker står servitører, kokker, håndverkere og selgere klare til å bøye hodet og si «Namaste» i øyeblikket man viser interresse for stedet.

Man føler seg spesiell og veldig verdsatt hvor enn man går og får automatisk lyst til å si takk, «Dhanyavad», hele tiden for å gjengjelde gjestfriheten og den dype respekten man blir vist.

En stor del av inntektene til nepalere kommer fra turisme, noe som er tilfellet i store deler av Asia.

Nepal trenger sårt at turistene fortsetter å komme på besøk for å oppleve Himalaya-fjellene, lære seg yoga eller spise nepalsk mat. Derfor føles det feil å kun betale 20 kroner for en middag eller 200 kroner for en fin ring i sterlingsølv.

For hvor mye hjelper det Nepal liksom? Svaret er at de kronene faktisk går en veldig lang vei her. Særlig nå som flere tusen mennesker er berørt av flommen.