Yoga blant Himalaya-fjellene – en slags spirituell opplevelse

Plutselig har fire uker gått her i nydelige Nepal.

Kultursjokket har lagt seg, jeg har blitt godt kjent med mine sprudlende medstudenter og jeg har kommet inn i en slags hverdagsrutine blant det deilige sør-asiatiske bråket i Pokhara by.

Min desidert største favoritt av disse rutinene er yoga-timer. Flere av oss tar en yogaklasse på omtrent en og en halv time hver tirsdag og torsdag før forelesning, og flere av oss har vært på hele to yoga-retreats i løpet av første halvdel av studieoppholdet.

Både Green Hills Yoga Retreat oppe i åsen nord for innsjøen og Madan Yoga Retreat i landsbyen Astam som ligger 1500 meter over havet, begge med utsikt over Himalaya.

Yoga og meditasjon har vært en viktig del av Nepals kultur i over 5000 år.

De tidligste sporene av at nepalerne praktiserte yoga finnes i flere gamle hinduistiske tekster, og etter den store meditasjonsforkjemperen Buddha ble født i Lumbini i Nepal rundt 500 fvt. ble meditasjon enda viktigere for mange.

Og det er nok nettopp derfor det føles så riktig å praktisere yoga her, i hjertet av det hele.

I motsetning til i Norge hvor yogatimene som oftest består av rolig tøying, kanskje litt styrke og så avspenning til slutt, føles yogatimene i Nepal som en slags spirituell opplevelse.

Som oftest starter instruktøren timen med å be oss om å ta noen dype pust helt ned i magen før vi i kor synger den universelle «aum»-lyden, som i yoga-tradisjonen anses som den grunnleggende vibrasjonen til universet.

I starten føltes det som om jeg prøvde å parodiere en buddhist, men etter å ha gjort det noen ganger kjentes den kollektive lyden av stemmene våre som sang «aum» ut av vinduene beroligende.

Videre geleider instruktøren oss gjennom diverse posisjoner og dynamiske «yogaflows». Sistnevnte kan for eksempel være en såkalt solhilsen, en fast rutine som ofte gjennomføres på morgenen for å varme opp kroppen og si hei til solen.

I det jeg strekker hendene i været og bøyer ryggen så langt jeg klarer bakover føles det som om kroppen min dras opp mot solen som en knallrosa blomst.

Selv om noen av posisjonene i yoga er utfordrende for både hjerne, muskler og bein, gjør den fredfulle atmosfæren og den dype pustingen at det ikke føles like tungt.

Et spesielt godt råd jeg har fått for å ikke gi tankene i hodet for mye plass når man praktiserer, er å tenke på tankene som skyer som kommer og går over en blå himmel. Man henger seg ikke opp i dem eller prøver å forklare noe, man ser dem heller vokse og deretter blåse av gårde.

Når instruktøren senker stemmen og tar lengre pauser mellom hver setning skjønner man at timen går mot slutten.

Timen avsluttes gjerne med å synge «aum»-lyden noen flere ganger etterfulgt av «shanti, shanti, shantiii» som betyr fred og indre ro på nepali. Tanken er at vi kultiverer fredfull energi i oss selv før vi sprer den utover.

Jeg vet det høres klisjé ut, men så bor vi jo alle på en flytende masse av vann og stein i et uendelig univers som vi nesten ikke vet noe om - så å føle seg litt klein fordi man prøver noe nytt er kanskje ikke så farlig?

På Green Hills Yoga Retreat deltok vi en lørdag kveld på noe som heter «mantra chanting».

Vi var elleve skandinaviske jenter, en malaysisk dame og en sveitsisk mann som satt rundt et stearinlys og fire nepalske yogainstruktører som slo på trommer, metallskåler og tamburiner mens vi sang nepalske ord som vi ikke ante hva betydde.

Plutselig begynte instruktørene å danse, vi slengte oss noe motvillig med og plutselig var yogastudioet gjort om til et dansegulv med en stor moshpit i midten. Det var absolutt ikke dette jeg hadde trodd ville skje da jeg dro med meg ti av medstudentene mine på yoga-retreat, men jeg ville ikke vært foruten opplevelsen!

Jeg skal ikke sitte her og påstå at absolutt alle burde begynne med meditasjon og yoga. Men jeg gjør det likevel.

Tenk så fredfull verden hadde blitt! Kanskje enkelte verdensledere ville brukt litt mindre energi på konstant økonomisk vekst og litt mer energi på å gjøre verden til et mer fredfullt sted?

I pensumboken vår, «Peace and Conflict Studies» av David Barash og Charles Webel, står det klart og tydelig at ledere som er under mye press og stress tar de mest forhastede, og dermed ofte verste, beslutningene for kloden vår. Kanskje det ikke hadde vært verdens verste idé å innføre obligatoriske pusteøvelser før viktige møter med mennesker i dress?