Evig sommer: Tre uker med strandliv i Costa Rica

Dagene her har en egen rytme, styrt av varme, tidevann, og hvor bra bølgene er. Det meste av tiden min her handler om havet, og strandlivet har blitt en naturlig del av hverdagen, i det som føles ut som en evig sommer.

Jeg har tilbrakt mye tid på stranda i Manuel Antonio, bare tjue minutter unna Quepos med buss. Sanden er myk, og vannet er varmt og innbydende.

Det er et sted hvor man kan bli værende i mange timer, enten man bader, leser en god bok, spiller Uno, eller bare ser på bølgene og lar tankene drive.

Vi har dratt hit i helgene, etter skolen noen ganger for å se på den fine solnedgangen, eller om morgenen for å surfe.

Det er en bra strand for nybegynnere, fordi bølgene stort sett ikke er for store, og det er mange som tilbyr surfetimer eller utleie av brett langs stranda.

I tillegg til å surfe har jeg også gått tur i nasjonalparken i Manuel Antonio, og vært på kajakktur i mangroven.

Dette har minnet meg på hvor mange ulike landskap som finnes på relativt lite område, selv om jeg tilbringer mye tid ved stranda.

Det som slår meg mest i Manuel Antonio, er hvordan jungelen ligger rett ved stranda.

Grønne planter møter hav på en helt unik måte: aper som klatrer i telefonledningene, papegøyer som flyr blant tretoppene, mens mennesker beveger seg mellom sand og bølger.

Det er et utrolig fint sted, som er lett å romantisere, men samtidig har blir det tydelig at dette er et økosystem, et leveområde og en økonomisk ressurs, alt på en gang.

I kontrast til dette har jeg tilbrakt en del tid på Nahomi, steinstranda i Quepos, som ligger bare et kvarters gange fra der vi bor. Her er stemningen annerledes, mer hverdagslig og færre folk. Det føles mer lokalt enn tilrettelagt, og det er ikke mange turister her.

På globale miljøstudier snakker vi mye om økoturisme. Nasjonalparken i Manuel Antonio er et tydelig eksempel på økotursime i praksis.

Målet er å beskytte det biologiske mangfoldet, samtidig som området gir inntekter til det lokale samfunnet.

Strendene inne i nasjonalparken var utrolig fine, og med langt færre mennesker på grunn av begrenset antall billetter som selges hver dag. Sanden var enda mykere, og jungelen var skikkelig frodig.

Vi så mange dyr, både dovendyr og ulike insekter, og spesielt mange aper. Vi så til og med den giftigste slangen i Costa Rica, noe som var veldig kult. Men rett utenfor parkgrensene er det en annen virkelighet.

Økoturisme kan bidra til økt press på områder som egentlig skal beskyttes, og området er fullt av hoteller, ferieboliger, og restauranter. Å gå fra en stille sti i nasjonalparken til å se et stort luksushotell rett utenfor, gjorde kontrasten veldig stor.

En annen tankevekkende opplevelse var utflukten med klassen til Jacó og Playa Hermosa, som er anerkjent som et World Surf Reserve. Her er identiteten til byen sterkt knyttet til havet og strandlivet.

Surfekulturen er både lokal og global, og surfere fra hele verden samles her. Men Playa Hermosa illustrerer også forholdet mellom utvikling og naturvern, noe vi diskuterer mye i studiet. Rett ved stranden har det blitt bygget mange hus og hoteller hvor det pleide å være våtmark.

De har laget en kanal for å tørke ut landet, noe som har ført til at dyr forsvinner og det skader økosystemet.

Vi møtte også en arkitekt som jobber i kommunen i Jacó, og han fortalte oss om hvordan de arbeider med å ta tilbake den maritime sonen. Han sa at Jacó kanskje er det mest påvirkede strand-økosystemet i landet.

Hus som har blitt bygget for langt nede på stranden med gjerder som stopper bølgene. Ved å ødelegge det naturlige habitatet til skilpaddene forhindrer det dem i å komme tilbake til stranden for å legge egg.

Dette gjorde inntrykk på meg. Strandlivet i Costa Rica er mer komplekst enn det ser ut som ved første øyekast. Det handler ikke bare om solnedganger og tidevannstabeller, det handler om å leve med naturen og ikke imot den.

Etter tre uker begynner jeg å forstå at “evig sommer” ikke bare er en romantisk drøm. Det er også et bilde på en annen måte å forholde seg til natur, tid, og fellesskap på.

For meg har strandlivet blitt en påminnelse om at bærekraft ikke bare er et politisk mål, men en daglig praksis. Natur og samfunn er ikke motsetninger, men deler av den samme sommeren.