Fra teori til praksis: Bærekraft i Longo Mai

Hele bussturen satt jeg og så ut vinduet mens vi kjørte oppover i landskapet. Det var utrolig fin utsikt lenger opp i høyden.

Da vi ankom Longo Mai møtte vi Doña Edith, som tok oss imot med en ro som satte tonen for resten av turen. Hennes familie var blant de første fire familiene som ankom Longo Mai. På den tiden var det ingen bygninger der, og de plukket frukt fra skogen for å få mat.

Doña Edith fortalte oss om historien til Longo Mai, et fellesskap bygget på solidaritet, samarbeid, og en alternativ måte å organisere liv og arbeid på.

Det er ikke bare et sted, men et prosjekt som handler om å leve annerledes. Longo Mai betyr langt liv, og hovedfokuset deres er kooperativ levemåte.

Alt landet er eid av en organisasjon, så det er ikke viktig for innbyggerne å eie sitt eget hus eller område, men alle bidrar med noe til fellesskapet.

Longo Mai ble etablert i Costa Rica med hjelp fra FN, for å ta imot flyktninger fra Nicaragua og El Salvador. Det var et resultat av de mange borgerkrigene i Latin-Amerika på 70- og 80-tallet. Det finnes flere Longo Mai-samfunn rundt omkring i verden, og det første oppstod i Frankrike i 1973.

Etter møtet med Doña Edith ble vi introdusert til vertsfamiliene våre. To og to studenter bodde sammen i hver familie, og hos dem fikk vi også servert frokost, lunsj, og middag. Min vertsfamilie kom til Longo Mai fra El Salvador for ti år siden.

De var veldig hyggelige og imøtekommende, men jenta på ti år var litt oppgitt over at jeg ikke kunne så mye spansk.

Det beste med Longo Mai var hvor rolig det var, og hvor trygt det føltes. Det var grønt overalt. Det virket ikke som om folk hadde dårlig tid der. Familien jeg bodde hos hadde høner i hagen som de fikk egg fra, og de dyrket også ulike planter og grønnsaker.

I Longo Mai finnes det både hus, gårder, og skog. Midt i landsbyen finnes det en elv hvor det er fint å bade. Vi gikk dit for å kjøle oss ned i lunsjpausene, og fikk møte lokale barn som badet.

Det originale ideen for Longo Mai var at halvparten av skogområdet skulle bevares og halvparten skulle brukes til produksjon. Derfor finnes det i dag skog og åkere side om side. Den ene dagen gikk vi gjennom skogen for å besøke en sukkerrør-plantasje.

En annen dag var vi på en agroøkologisk gård, Passiflora, hvor vi fikk snakke med bonden Wade. Han fortalte oss mye om økologisk jordbruk, og hvordan den store industrielle produksjonen er skadelig for naturen, selv om det er økologisk.

På gården hans hadde han utallige ulike plantearter, noe som er mye mer bærekraftig enn det som er vanlig i industriell produksjon, nemlig å ha en stor åker med én spesifikk avling. Wade praktiserer permakultur, som vil si at man driver jordbruk inspirert av naturens egne mønstre, og ikke kaster noe.

Bananer han ikke solgte, brukte han til å lage andre ting, eller så tørket han dem. Vi fikk smake på tørkede bananer og de var skikkelig gode.

Vi fikk også besøke Guadalupe Urbina, en Costaricansk artist. Jeg ble veldig inspirert av henne. Inspirert til å leve mer i ett med naturen, og være mer selvforsynt.

Hun dyrket alt mulig i hagen sin, og lagde både te og såpe fra urtene. Det var noe med måten hun snakket om livet på som var forfriskende. Det første hun sa når hun skulle fortelle om seg selv, var at hun er fantastisk.

Hun fortalte om hvordan naturen ikke bare er en ressurs for henne, men noe hun lever sammen med. Hun flyttet til Longo Mai for å leve et friere liv, og oppfordret oss til å leve langsommere.

Å få møte så mange ulike mennesker, høre historiene deres, og se hvordan de lever, gjorde meg motivert til å lære mer om jordbruk, og hvordan menneskers liv påvirkes av måten vi driver jordbruk på.

Vi snakker ofte om bærekraft som noe stort og abstrakt, men her var det en del av hverdagen. Ikke som et mål å oppnå, men som en praksis og en måte å leve på.

Bare tre dager etter vi kom hjem fra Longo Mai, var vi en gjeng som reiste til Santa Teresa. Dette var en tur vi hadde planlagt selv, fordi vi hadde hørt at Santa Teresa er et bra sted for surfing og yoga.

Kontrasten ble veldig stor. Fra å bo i vertsfamilier i Longo Mai kom vi til et sted fullt av turister, med høye priser, og vestliggjorte restauranter. Mange lokale har ikke råd til å bo i Santa Teresa lenger, fordi det er en så populær reisedestinasjon.

Jeg er veldig glad for at jeg får oppleve flere sider av Costa Rica gjennom studiet, i motsetning til å bare se turiststeder som Santa Teresa. Turen til Longo Mai kommer jeg til å tenke på lenge.