Nå som jeg har kommet mer inn i rytmen her i Pokhara, tenkte jeg å ta dere med på hvordan en typisk studieuke ser ut.
Vi starter dagene tidlig. Den siste uken har en liten gjeng av oss begynt å møtes 7.30 på taket for å meditere sammen. I en ellers sosial hverdag full av inntrykk, har dette vært en skikkelig god måte å starte dagen på, før vi går til forelesning klokken ni.
Fra 9 til 13 er vi i klasserommet, og i løpet av semesteret kommer det flere professorer og gjestelærere. Noen dager har vi seminar etterpå – blant annet innføring i akademisk lesing, eller diskusjoner der vi reflekterer rundt temaer og problemstillinger knyttet til det som har blitt presentert i forelesningene. Så er det lunsj på Little Windows hvor vi får servert deilig vegetarmat. Her kan vi også kjøpe drikke, og en iskald cola (som faktisk bare koster 7 kroner!) slår ikke feil når solen steker.
En gang i uka har vi «Shut up and read». Konseptet ligger vel i navnet: vi samles på kafé, sitter i stillhet og leser pensum, før vi tar en pause og snakker litt sammen. Helt frivillig, men en veldig fin og effektiv måte å få gjort unna litt lesing på.
Ettermiddagene står åpne for oss til å bruke som vi vil, og Pokhara har masse å by på av både rolige og utfordrende aktiviteter. Akkurat nå begynner regntiden å nærme seg over, og for første gang kan vi se konturene av fjellene. Fra takterrassen på hotellet skimter vi både Annapurna South og den ikoniske Macchapuchhre, eller Fishtail som den også kalles.
For å utnytte solen bestemte vi oss en dag for å dra til et fossefall rett utenfor byen. Etter sikkert hundre trappetrinn nedover, kom vi oss ned i dalsøkket. Det var magisk å komme ned i dalen der elven krummer seg gjennom landskapet, og kunne avkjøle oss i kulpene. I fossefallene kunne vi skimte regnbuer, og trykket var så sterkt at det kjentes som en haglskur, og vi mistet nesten balansen da vi prøvde å gå gjennom. På vei opp igjen møtte vi på en guttegjeng som løp opp og ned trappene – med steiner på ryggen. Vi snakket litt med dem, og det viste seg at de trente til opptak til de britiske Gurkha-styrkene, bare noen få dager senere. Dette er en av de mest attraktive yrkesveiene for unge gutter i Nepal – det er ikke bare status, men også et løfte om en bedre framtid med økonomisk stabilitet, samt britisk statsborgerskap på lasten.
En annen dag dro vi ned til innsjøen for å leie SUP-brett. Bare å padle rundt, bade og ligge og duppe mens fjellene titter frem bak åsene – det er rett og slett noe alle studenter her burde prøve. Om kvelden liker jeg også å rusle langs vannkanten, og finner meg gjerne et koselig sted å sitte og lese, mens jeg ser solen speile seg i vannet.
Så kom første helg der vi hadde mulighet til å legge planer over flere dager. Mens mange valgte å reise til en søt landsby, bestemte jeg og to andre oss for å dra på et «silent meditation retreat». Vi fikk alt annet enn stillhet – men kanskje var det nettopp derfor vi lærte noe. Det vi trodde kom til å bli en helg i stillhet og refleksjon, var i stedet 11-timers dager med timelange monologer om buddhismens lære – litt krevende, men likevel opplysende. Selv ville jeg nok kalt helgekurset «introduction to the life of a buddhist munk». Heldigvis klarte vi å ta det med et smil, og foredragene satte i gang diskusjoner og samtaler som førte oss tettere sammen. Mens vi slet med å holde samme posisjoner på meditasjonsputene på gulvet, satt munken urokkelig og snakket fra hjertet. Jeg har aldri fylt ut så mange sider i notatboken min i løpet av en sesjon.
Er det en ting jeg har lært av de første tre ukene i Nepal, så må det være at fleksibilitet er nøkkelen til alt. Ting blir sjeldent helt som planlagt, da både været og strømbrudd (som forekommer flere ganger daglig) styrer sitt eget løp her. Det å våkne av tordendrønn, eller bli strandet på kafé på grunn av heftig regn og lyn må man nesten bare bli vant til. Men det synes jeg er spennende, og en sunn forandring fra Norge.
Dette er altså en «vanlig» uke i Pokhara – i den grad jeg kan kalle noe vanlig her. Her våkner jeg hver dag uten å ane hva dagen vil bringe, og nettopp det gjør hverdagen her til et lite eventyr, der selv de enkleste tingene kan bli til uforglemmelige opplevelser.
