Mitt første møte med Nepal: Gen Z-opprør og kultur i Katmandu

Det ble starten på et "Gen Z"-opprør, som har resultert i at regjeringen gikk av og rømte landet, og det er erklært unntakstilstand.

Med andre ord har mine første dager i Nepal bydd på alt annet enn jeg forventet, men har vist seg å være desto mer relevant for nettopp det jeg er her for å studere; fred og konflikt!

Vær oppmerksom på at det er mye som skjer på kort tid nå, og informasjonen som blir presentert her kan bli utdatert raskt. Teksten gir et øyeblikksbilde av situasjonen de første dagene våre i Nepal.

Det tok ikke lang tid før jeg selv fikk oppleve demonstrasjonene jeg hadde lest om. Det som startet som et fredelig ungdomsopprør, ble møtt med vold fra myndighetene med dødelige utfall. Den politiske situasjonen i Nepal ble snudd på hodet.

Innbyggerne har vært villige til å dø for landet sitt, for å stå opp mot et korrupt regime som har brukt folkets skattepenger til å finansiere sin egen lukrative livsstil.

Opptøyene omringet oss i studiebyen vår Pokhara på vår andre dag i landet. Stemningen var til å ta og føle på. Det var som om luften vibrerte.

Mange av Kulturstudier-studentene samlet seg på takterrassen i studenthuset, og ble der i flere timer.

Vi hørte motorsykler dure rundt i byen, akkompagnert av jubelskrik og tuting.

Rundt oss så vi røyk fra alle kanter. I en bygning like ved oss, fikk vi se flammene spre seg fra rom til rom, samtidig som folk kastet ut fullpakkede sekker og evakuerte gjennom vinduet.

Demonstrantene gikk nemlig løs på alt av eiendommer som kan linkes til regjeringen. Av den grunn kjørte heller ikke brannbilene inn i byen – i frykt for å bli tent på selv.

Det var en helt spesiell følelse å bevitne alt dette her; en litt altoppslukende sjokktilstand, etterfulgt av mange spørsmål. Utover kvelden ble himmelen gråere og gråere, og luften tungt forurenset.

Monsunregnet meldte sin gledelige ankomst senere på natta.

Viktige historiske bygg, av juridisk eller sentimental verdi, er brent ned og vandalisert. Politistasjoner har blitt tent på, og over 1500 innsatte har rømt fra fengsler over hele landet.

Landet befinner seg i et politisk limbo, og det merkes.

Mens vi den første dagen ble møtt av et yrende bybilde, har man nå portforbud med tomme gater og stengte butikker. Utenfor brente bygninger ligger påtente møbler og knust glass.

Likevel føler jeg meg trygg, og hovedgrunnen til det tror jeg er innstillingen til de lokale. Når de forteller om de siste dagenes hendelser, er det med et glimt i øyet. De sier de er lettet, og de ser på framtiden med håp og entusiasme.

Jeg synes det er veldig spesielt å få oppleve dette på så nært hold, både ødeleggelsene, men også det å få se håpet blant folket. Det er en samlende følelse, å klare å stå opp imot urettferdighet og snu den politiske situasjonen opp ned på bare 24 timer.

Flere jeg har snakket med sier at det nå er folkets tur, og at den yngre generasjonen skal få være med på å bygge og styrke landet videre.

Dette er rett og slett en hyperrelevant tid å studere fred og konflikt i Nepal på, der vi i praksis får oppleve og reflektere rundt teoriene vi lærer i klasserommet. Jeg tror denne høsten kommer til å bli et veldig spennende semester, med verdifull livserfaring og nye perspektiver.

Foruten protestene er Nepal et utrolig spennende land, med vakker natur og et vibrerende kulturliv.

Jeg var veldig heldig som fikk en smakebit av dette med en «temple run» i Kathmandu før opptøyene startet. Da hadde vi egen sjåfør for dagen som tok oss til fire forskjellige hellige og historiske steder. Dette er noe jeg anbefaler alle studenter å gjøre!

Vi begynte ved det buddhistiske tempelet Swayambhu Mahachaitya, som ligger på en høyde med fantastisk utsikt over hele Kathmandu. Dette tempelet kalles også «Monkey Temple» fordi det er så mange aper som bor her.

Å være her var et herlig sammensurium av lukter, lyder og inntrykk. Både munkene i tempelet og de lokale svarte entusiastisk på spørsmålene våre, og tok oss med på en runde rundt tempelet der vi fikk snurre på tibetanske bønnehjul.

Senere besøkte vi det hinduistiske tempelet Pashupatinath ved Bagmati-elven. Inne i selve tempelet er det bare hinduister som får komme inn, men vi fikk gått rundt og sett området, der det kryr av både mennesker og kyr.

I hinduismen er det vanlig rituale å brenne lik langs en elv når noen dør, for så å spre asken i vannet.

Dette ritutalet ble vi vitne til utenfor tempelet. Her stod det bål på bål langs elvebredden og vi fikk bevitne tre stadier av en begravelse; et lik som ble tilberedt, et som ble båret opp til bålet, og et som var nesten nedbrent. Det var en ganske spesiell opplevelse å se rett ned i bålet, og kjenne røyken i ansiktet.

Vi var også innom Katmandu og Bhaktapur Durbar Squares, to sentrale områder i og utenfor Katmandu.

Her fikk vi se mange forskjellige templer og historiske bygninger. En av tingene vi lærte som jeg ikke var klar over fra før, er at tradisjonelt sett bestemmer kasten du blir født inn i hvilket yrke du skal ha.

En kaste er eksempelvis kokker, mens en annen er treskjærere. Guiden vår kom fra en malerkaste, og tok oss med inn på skolen sin for å vise oss arbeidet han og de andre studentene har gjort. Han har nå studert i seks år, og var bare halvveis. Her må man altså gå i lære i tolv år før man kan kalle seg en «master»!