Å lære å fortelle mer enn én historie

Mye av det jeg tidligere har sett av bilder og videoer fra afrikanske land på sosiale medier, har vært knyttet til fattigdom, nødhjelp eller lite utviklede områder.

Selv om jeg hele tiden har vært klar over at dette ikke viser hele historien, bidrar det likevel til å forme noen forventninger om hvordan landet skal være.

Denne uken så vi en TED-talk som heter “The Danger of a Single Story” av Chimamanda Ngozi Adichie i klasserommet.

Hun snakker om hvor farlig det kan være når vi kun har en historie som definerer et menneske eller et land. Hun fortalte at problemet med stereotyper er ikke at de nødvendigvis er feil, men ufullstendige.

Det fikk meg til å tenke på Ghana og den oppfatningen mange har om Ghana, men også om afrikanske land generelt.

En av kveldene sitter vi sammen og spiser middag da en av de ghanesiske studentene deler maten de har tatt med hjemmefra.

Vi ble vist hvordan det var ment å spises og forklart hva rettene besto av. Samtalene gikk etter hvert over på de fargerike klærne mange ghanesere har på seg, ulike fargerike skjorter og kjoler som er sydd i afrikansk print.

De lokale studentene fortalte om hvordan vi kunne kjøpe det på stoff på det lokale markedet og få sydd akkurat det vi måtte ønske hos de lokale skredderne.

Opplevelser som disse har fått meg til å tenke enda mer på hvordan vi snakker om fattigdom.

Ofte er det snakk om økonomisk kapital, som inntekt og materielle ressurser. Samtidig begrenser denne definisjonen veldig måten å oppfatte rikdom på.

Disse møtene har fått meg til å tenke over hvordan rikdom også kan uttrykkes gjennom åpenhet, fellesskap og viljen til å dele kunnskap og erfaringer.

Studenthverdagen her er veldig variert og sammensatt. Den består av å diskutere ulike teorier om fattigdom, men også av å tilbringe to dager i uken på stranden.

I forelesningene lærer vi om kolonihistorie, og i helgen besøkte vi Cape Coast Castle. Der fikk vi se og høre om slavehandelens historie og hvilken påvirkning den fortsatt har på samfunnet og verden i dag.

Det er denne sammensatte hverdagen som gjør at jeg føler på et ansvar på måten jeg velger å fortelle om oppholdet.

Det er veldig lett å dele bilder fra stranden og fortelle om alt det som er annerledes enn hjemme (og ja, det er stort sett alt). Samtidig er det lett å trekke fram de inntrykkene som er tyngre, som besøket på Cape Coast Castle.

Begge deler er Ghana. Men ingen av dem forteller hele historien.

Ghana er ikke enten-eller. Det er både tung kolonihistorie og en nåtid preget av fellesskap og optimisme. Det finnes strukturelle utfordringer, men også mennesker som utdanner seg og ser fremover.

Når Chimamanda Ngozi Adichie snakker om farene ved en “single story”, handler det også om makt. Hvem kan definere et land? Hvilke erfaringer blir nevnt?

Som student i Ghana har vi muligheten til å se flere sider. Det er nettopp det som gjør det så viktig å være bevisst på hvordan vi formidler det vi opplever videre. For kanskje handler det ikke bare om hva vi lærer, men om hvordan vi bruker det når vi kommer hjem til Norge.

Derfor prøver jeg å være bevisst på hva jeg selv velger å løfte fram når jeg forteller om Ghana videre.

For min del betyr det dette:

• Å prøve å vise flere sider av stedene jeg besøker, ikke bare det som skiller seg ut eller bekrefter typiske tankene om hvordan det skal være
• Å snakke om både utfordringene og gledene og samtidig forsøke å forstå hvorfor ting er som de er.
• Å ta meg tid til å snakke med og lytte til menneskene jeg møter her. La deres perspektiver få plass i det jeg forteller til dem hjemme.
• Å være ærlig om det jeg ikke helt forstår, i stedet for å late som jeg har hele bildet.