Ting jeg har sluttet å tenke over

Det er rart å tenke på at alt som føles vanlig nå, for bare seks uker siden var helt fremmed. For bare seks uker siden satt jeg og nistirret ut av vinduet på bussen for å få med meg alt!

Lydene, menneskene, bygningene og rytmen til dem som bor her. Jeg la merke til hver minste detalj, og prøvde å forstå hverdagsrytmen. Nå skjer det meste uten at jeg tenker over det lenger. Ikke fordi det er mindre spesielt, men fordi det har blitt en del av hvordan dagen her er.

En ting som var utrolig uvant å se i starten var de sterke kvinnene som bærer alt fra vannkanner til store fat med frukt på hodene, med balanse og ro som virker helt uanstrengt.

Før stoppet jeg opp og så på, fascinert over hvordan det var mulig. Jeg blir fortsatt like fascinert og ser på, men trenger ikke lenger å stoppe opp. Nå er jeg mer redd for å stå i veien for dem!

Overalt kan du se mødre som bærer barna sine på ryggen. Gjennom hele dagen er det med på alt fra jobb, til transport rundt omkring. Det er noe veldig naturlig med det, noe som viser hvordan omsorgen og hverdagslivet her fungerer.

Og så er det alle menneskene du møter. Alle sier hei. At noen roper etter deg fra andre siden av vegen for å høre hvordan det går. I starten føltes det uvant å bli ropt etter på den måten, nesten litt overveldende – men nå er det en del av hverdagsrytmen.

Det samme gjelder viljen til å hjelpe. Hvis du ser litt forvirret ut, vil folk stoppe opp for å sjekke hva det er. De forklarer, viser vei, selv om de kanskje ikke er helt sikre selv. Folk her er så åpne og de har så lyst til å hjelpe, og det vil jeg aldri slutte å sette pris på!

Det å komme seg ned til butikken eller hvor enn vi skal har også blitt normalt. Å hoppe inn i en taxi man deler med fremmede, presse seg inn i et baksete og dele plass og små blikk uten nødvendigvis å si mye.

Dette vil alltid være litt morsomt og spesielt, men det er slik hverdagen er. Det er sånn vi kommer oss rundt!

Gatene lever sitt eget liv, og dette betyr også å se høner og geiter som går rundt fritt. Akkurat som mennesker.

Det er alltid litt gøy å se geitene som lurer til seg frukt fra en av bodene langs gatene! De første gangene jeg så dem, stoppet jeg alltid opp og fortalte dem jeg var med om geitene, og jeg tar fortsatt ofte bilder av de søte geitene.

Tid har kanskje vært den største omstillingen. «Ghana-time» er ikke bare et uttrykk, men noe vi virkelig må forholde oss til i hverdagen.

Ting skjer ikke nødvendigvis når du tenker at det skal skje, men gjerne en stund etter det.

I starten var det ganske frustrerende å ikke vite når noe skal skje, og jeg skal ikke lyve, jeg blir fortsatt litt oppgitt når jeg må vente tre timer på pizza, men nå har jeg bare godtatt at det er sånn det er.

Jeg forventer ikke lenger samme tempo som jeg er vant til hjemme.

Kanskje handler det ikke om at ting går saktere, men om at man har et helt annet hverdagstempo her. Det er ikke det stramme og organiserte tidsperspektivet vi har hjemme i Norge. Det er en annen rytme, og det er noe vi gradvis tilpasser oss.

Å bli kalt «obruni» er også noe jeg har sluttet å reagere på. Dette er et slanguttrykk som betyr utlending, og som oftest brukes for en person med lys hudfarge. I starten føltes det rart å bli ropt etter på den måten, å bli minnet på det som egentlig er ganske åpenbart.

Nå er det bare en del av hvordan jeg blir møtt. Et ord som skiller meg ut, men også plasserer meg i en kategori. I utgangspunktet gjør dette meg ingenting, men med å være «obruni» følger det med forventninger, kanskje en antakelse om at jeg har penger.

At huden min sier noe om hva jeg har tilgang til, før de egentlig har snakket med meg, var nytt for meg. Det er rart å bli lest på denne måten – å bli plassert i en kategori med egenskaper basert på hudfarge alene.

Religion er ikke noe som er avgrenset til bestemte tider eller steder. Den er overalt. I musikk, på butikkskilt, på vegger, og i samtaler.

Og så er det dødsannonsene. Store plakater med ansikter, dato og navn. De henges opp på vegger, stolper og bygninger over hele byen.

I starten var dette veldig rart, en konstant påminnelse om døden. Nå har de blitt en del av bybildet, noe jeg ikke lenger stopper opp for å se på. Det er også noe fint med det. Å synliggjøre livene som har blitt levd, måten de feirer et levd liv på, i stedet for bare å sørge over tapet.

Det er nok dette som gjør det så spesielt å oppholde seg i en annen kultur over en lenger periode: Tingene som skjer hver dag slutter ikke å være spesielt, men det blir en del av hverdagen!