Strandliv, surfing og ryddeaksjon i Costa Rica

Jeg valgte å studere et semester i Costa Rica av flere grunner. Helt siden barneskolealder har jeg hatt lyst til å lære meg spansk, og hva er vel bedre enn å lære i et land hvor alle snakker språket?

I tillegg er dette en utrolig god og trygg mulighet til å bli vant med å reise for meg og andre som ikke hadde mye reiseerfaring fra før. Kulturstudier støtter opp, både fra kontoret i Norge og i Costa Rica.

En av de største grunnene til at jeg valgte et semester i Costa Rica, er naturen og strendene. Studiebyen vår, San Isidro, ligger omtrent 700 meter over havet, omringet av grønn natur og eksotisk dyreliv.

Etter tolv uker her lar jeg meg fremdeles fascinere av bratte topper som bader i skyene, dype grønne daler og lyden av tukaner som flyr mellom trærne. Men ingenting overgår min første reise til de costaricanske strendene.

Jeg har alltid følt meg dratt mot havet, og var veldig klar for å endelig lære meg å surfe. Turen gikk til Manuel Antonio, et fantastisk sted med nasjonalpark, nydelige strender og et rikt dyreliv hvor enn du beveger deg.

Det første jeg la merke til da jeg gikk ut av bussen var bølgene. Jeg hadde aldri før sett bølger på denne størrelsen. Lyden og synet av bølgene når de rullet over i en tunnel rundt surferne, var helt utrolig, og jeg fikk ikke skiftet fort nok til badetøy.

Jeg visste badetemperaturen i Costa Rica ville være behagelig, likevel ble jeg overrasket over hvor varmt vannet var. Det som skulle være en liten dupp i vannet ble fort til timer.

Synet av bølger oppover den beige stranden foran høye palmetrær fylt med kokosnøtter føltes uvirkelig, som en scene tatt ut av en film. Etter hvert gikk himmelen fra intens blå til grå, og fikk det grønne til å "poppe" ytterligere.

Siden denne første strandturen har nesten alle helger blitt tilbrakt i bølgene, på ulike steder som Dominical, Uvita og Puerto Viejo. Surfingen blir stadig bedre, og har definitivt blitt en ny favoritthobby.

Vi føler oss heldige som får oppleve og låne disse strendene rundt omkring mens vi er her. Derfor ønsket vi å gi litt tilbake som en takk, og som et bidrag til et verdensomfattende problem.

En søndag i november, mellom innleveringer og eksamener, dro vi en liten gjeng for å plukke søppel fra stranden. I Costa Rica er strendene veldig ryddige og rene, så vi var usikre på hvor mye vi ville finne. På 45 minutter fylte vi tre poser, kun på en liten del av stranden.

Det var dessverre mye søppel å plukke når man først så etter. Mye av det var skylt opp på land av bølger, sammen med drivved. Posene ble fylt med plastflasker, emballasjer, fiskesnører og plastkorker.

Søppelforurensning er et globalt problem. Selv med forbud mot å kaste søppel i naturen, kunne lokale i Costa Rica fortelle at det fremdeles er et problem at avfall dumpes i elver, og dermed føres ned mot havet.

For noen tiår siden var det vanlig å kaste plastavfall ut av bussvinduet. Disse holdningene har endret seg drastisk i dag, og de yngre generasjonene bryr seg mer om miljø og bærekraft.

Selv om Costa Rica har gjort en god jobb med å redusere mengden søppel og plast i naturen, er det fortsatt en vei å gå. Dette gjelder også andre land, inkludert Norge. Gjennom strand- og undervannsryddeaksjoner i Oslo har jeg fått se en mørkere side av norsk forurensning.

Oslofjorden er fylt med avfall, plast og bildekk. Gjennom ryddeaksjoner og grønne tiltak forbedres heldigvis dette, men vi har en lang vei å gå for tilstrekkelig lovverk og håndheving av disse.

En liten ryddeaksjon på en strand i Costa Rica er ikke nok til å løse et så omfattende verdensproblem. Likevel har jeg troen på å dra i en grønnere retning og bidra der jeg kan, både fysisk og forhåpentligvis som inspirasjon for andre.

Om alle gjør litt, bryr seg litt og inspirerer litt, har jeg troen på en renere, sunnere planet for vår og kommende generasjoners framtid. En dag som dette, med andre motiverte strandryddere, ble en fin påminnelse om hvorfor jeg studerer akkurat bærekraft og grønn kriminologi.