Vi eier ingenting - Térrebas fortelling om natur og rettigheter

19. oktober 2025|Thea

For meg var det viktig at et semester i utlandet skulle by på autentiske og ekte opplevelser. Jeg ville erfare hvordan det faktisk er å bo i Costa Rica, noe vi får testet gjennom 5 uker i vertsfamilie. Selv om vi bor i ekstra flotte hus resten av tiden, får vi oppleve en ekte Costaricansk by med få turister. Hvis du tør å trosse de norske sosiale normene, løfter blikket og hilser på folk på gaten, blir du møtt med varme smil og glade hilsener. Det er også gode muligheter for å praktisere spansken sin, uavhengig av nivået du studerer. På en busstur fra San Isidro til Quepos kom jeg i prat med to personer som gladelig justerte språknivået slik at vi kunne kommunisere. Dette gir både stor glede og mestringsfølelse.

Vi er også utrolig heldige som har manager Raquel. Hun er opptatt av å vise alt det fine Costa Rica har å by på, både kultur og natur, men også de mer utfordrende sidene. En av dem fikk vi oppleve gjennom en dagsekskursjon til Térreba. Térreba er et beskyttet område hvor en av mange Costaricanske urbefolkningsgrupper bor. Der ble vi møtt av far og sønn som skulle fortelle om, og vise oss området deres gjennom en fottur.

Vi hadde allerede fått noe faglig innblikk i hvordan urbefolkningen og deres områder ble behandlet av Costaricanske myndigheter. En ting var å lese om dette, men å høre det fra mennesker som faktisk har stått i det, var en helt spesiell opplevelse. Costa Rica er kjent for hvordan de gikk fra å utnytte naturen i for stor grad og dermed ødelegge store områder med skog, til hvordan de snudde denne trenden og fikk tilbake grøntområder. Mange peker på Costa Rica for å vise at det ikke er for sent å snu når det kommer til problemstillinger rundt bærekraft og naturvern. Deres innsats for å reversere ødeleggelsene var imponerende. Men det hadde også sine skyggesider.

Etter en bratt bakke i rød leire, omringet av kuer, hester og jorder kom vi opp til et område med tett skog. Her ble vi fortalt om hvordan et initiativ startet for 45 år siden nå var grunnen til denne tette skogen. En gjeng med brødre hadde bestemt seg for å dedikere hverdagen til å plante skog. De begynte med bittesmå planter som etter hvert vokste og ble store trær. Mange hadde ment at de var gale, eller late som brukte dagene på denne måten framfor å ha en vanlig jobb. Han fortalte at det var hardt. Noen perioder hadde de ikke nok mat, klærne var utslitte og det kunne føles håpløst. Men i dag er de stolte over arbeidet, og forteller at det er deres gave til andre mennesker – skog som gir ren luft og frisk energi.

Dette var størrelsen på plantene de startet med...

Disse uselviske handlingene gjorde neste punkt på programmet ekstra emosjonelt. Vi fikk høre om hvordan myndighetene har undertrykt, lurt og tillatt vold mot sin egen urbefolkning. Han begynte med å fortelle om hvordan myndighetene ville bygge demninger i Térreba. Myndighetene lovet at det dreiet seg om små konstruksjoner som ikke ville ha noen påvirkning, verken for mennesker eller natur. I tillegg skulle det gi økonomisk vekst for området ettersom det ville komme arbeidere fra andre steder. I realiteten ble området overbefolket, og kapasiteten i helsetjenestene ble sprengt. Det var også tidvis for lite mat, noe som førte til ulovlig slakt av blant annet urbefolkningens husdyr. Den økonomiske veksten uteble ettersom arbeiderne fraktet mat og det de trengte fra San José i stedet for å kjøpe lokalt. Térreba måtte kjempe flere år før utbygningen ble bestemt stoppet. Men i all hemmelighet fortsatte utbyggingen, og det ble hevdet de bare gjorde undersøkelser i området.

Historiefortelleren var fattet og rolig mens han delte med oss. Kanskje fikk han roen fra den rene luften fra skogen han selv hadde vært med på å plante. Eller hadde han bare funnet seg i at situasjonen var som den var? En annen stor utfordring urbefolkningen i Térreba står overfor er tap av territorier. Det som skal være beskyttet land ifølge Costaricansk lov, blir stadig spist opp av andre mennesker som tar seg til rette, uten å møte motstand fra myndighetene. Utleiere og bønder tok etter hvert så store deler av området at urbefolkningen ble tvunget til å flytte andre steder i landet for å få egen tomt. Etter mange år med tomme lovnader om hjelp valgte noen fra Térreba å ta saken i egne hender, og begynte å aktivt ta tilbake landområdene sine. Dette endte på mest tragiske vis, og et medlem ble drept. Dette fikk ingen rettslige følger da gjerningsmannen hevdet selvforsvar, noe som har ledet til enda større mistillit til myndighetene og lovverket for urfolket i Térreba.

En av grunnene til at denne utflukten og historien grep så tak i meg, er på grunn av likhetene til urbefolkningen i Norge. Både samene og Térreba har måttet, og må fremdeles, kjempe mot store «grønne» utbyggingsprosjekter som vindkraft og demninger. Begge har opplevd kolonisering, og har blitt tvunget bort fra sitt levesett og sin identitet. Til tross for rik kunnskap om natur, forvaltning og miljø, blir både urfolket i Térreba og samene ignorert i beslutningsprosesser. Det er tydelig at bildet av Costa Rica som demokratisk og grønt har noen store brister. Det samme gjelder Norge som fremstår som menneskerettighetsforkjempere, men som ikke ivaretar samers rettigheter tilstrekkelig.