De største kulturforskjellene mellom Norge og Ghana

Jeg snudde meg litt forvirret, men på andre siden av gaten sto noen barn og vinket ivrig. De smilte og var mest nysgjerrige på hvem vi var.

Allerede her skjønte jeg at dette semesteret kom til å skille seg ut. Selv om jeg hadde noen forventninger på forhånd, var det mye jeg ikke var forberedt på.

Det var ikke turistattraksjonene eller forelesningene som overrasket meg mest, men de små kulturforskjellene og møtene med menneskene.

Her er noen av de tingene jeg husker best fra oppholdet i Ghana.

Før jeg landet i Ghana, var jeg usikker på hvor enkelt eller vanskelig det kom til å bli å bli kjent med lokalbefolkningen. Dette spørsmålet ble besvart allerede i taxien på veifra flyplassen til Cape Coast.

I Ghana er det helt vanlig å slå av en prat med en tilfeldig person på gaten eller i butikken. Folk hilser, stiller spørsmål og er genuint nysgjerrige.

Jeg har sjelden opplevd et sted hvor det har vært så lett å komme i kontakt med mennesker og oppleve kulturen på nært hold.

Dette henger kanskje sammen med den største tilpasningen: tempoet.

I Norge er jeg vant til å planlegge, sette tidsfrister og at ting skal gå effektivt. I Ghana hadde folk tid, og ting tok tid.

Det var fint å se at alle hadde tid til å prate, tid til å sette seg ned og tid til å være sammen. Ingen så ut til å ha hastverk, og det fikk meg til å tenke over hvor mye av hverdagen min hjemme som styres av klokken.

På den andre siden tok alt mye lenger tid. Bestilte du mat et sted, måtte du forvente at den ikke kom når du forventet. Hadde du avtalt å møte noen, kom de stort sett ikke til avtalt tid.

Og selv om det er fint at mennesker ikke stresser rundt, så tror jeg at akkurat når det gjelder planlagte ting, foretrekker jeg å følge klokken!

Noe av det fineste med semesteret var at vi som studenter ikke bare observerte kulturen, men vi fikk ta del I den.

Allerede de første dagene ble vi invitert inn i ulike kirker for å oppleve hvordan søndagsgudstjenesten gikk for seg. Den er for øvrig veldig livlig og preget av sang og dans.

Vi ble invitert i et bryllup hvor vi ikke kjente brudeparet. I påsken fikk vi delta i en stor gudstjeneste hvor vi ble møtt med åpne armer.

Vi fikk være med på studentaktivitetene som var på campus og ble kjent med de lokale studentene. Var det noen som solgte noe mat vi lurte på hva det var, var det nesten umulig å gå fra stedet uten å ha smakt.

Dette var opplevelser som gjentok seg gjennom hele oppholdet. Vi ble møtt av mennesker som ønsket å dele kulturen sin med oss. Vi sto ikke på utsiden og så inn, men vi fikk være med. Denne gjestfriheten og inkluderingen gjorde et stort inntrykk på meg.

Hvis jeg skulle beskrive Ghana med ett ord, ville det vært liv. Musikk som strømmer ut fra butikker, høyttalere og bilder.

Folk som snakker høyt med hverandre, mye lyd fra tutende biler og gater fulle av aktivitet nesten døgnet rundt. For en nordmann som er vant til stillhet og ørepropper på offentlige steder, var det litt av en omstilling.

Jeg husker spesielt fra bryllupet vi fikk være med på at musikken var så høy at bassen kunne kjennes i hele kroppen. Midt i alt dette satt en liten baby og sov rolig på ryggen til moren sin. Dette fikk meg til å smile.

Det som føltes kaotisk og høylytt for meg var helt normalt her. De har vokst opp med den høye musikken og var gode til å stenge den ute når det trengtes. Dette var noe jeg delvis lærte, men jeg skulle ønske jeg klarte å tilpasse meg enda mer.

Noe av det jeg synes er finest med å studere i utlandet, er at jeg blir utfordret på det jeg lærte hjemmefra. En ting vi lærer om hjemme trenger ikke nødvendigvis å være sant et annet sted i verden.

Et eksempel var da vi var på feltarbeid og lærte om palmeolje. Hjemme I Norge har jeg nesten utelukkende hørt om de negative konsekvensene av palmeolje.

I Ghana fikk jeg høre den andre siden, om bønder som er avhengige av palmeolje som inntektskilde, om hvordan den brukes i matlaging og tradisjonell medisin, og hvorfor mange ser på det som en viktig ressurs.

Det betydde ikke at jeg nødvendigvis endret mening, men det minnet meg på at det ikke finnes ett riktig svar. Mange meninger blir langt mer nyanserte når man møter dem som faktisk lever oppi problemstillingene, og kan snakke med dem om opplevelsene deres.