Fem ting jeg ikke tenkte over før jeg studerte i utlandet
Etter fire semestre i Nepal, Costa Rica, Vietnam og Ghana er dette fem ting jeg ikke var forberedt på og som jeg ønsker at jeg hadde tenkt på før jeg dro.
Du kommer til å bli sliten – selv om du har det bra
De første ukene skjer det noe hele tiden. Nye mennesker, nytt språk. Nye rutiner, nytt pensum og en helt ny kultur. Selv om dette er spennende, er det mange inntrykk å ta innover seg.
Jeg husker at jeg flere ganger har vært sliten uten helt å forstå hvorfor. Først senere, eller etter å ha snakket med venner, har jeg skjønt at jeg gjerne har jobbet i høygir.
Det er mye å venne seg til og mange inntrykk som skal prosesseres. Det er helt normalt å sette av tid til seg selv og bearbeide alle inntrykkene, selv om du er ute på eventyr.
Etter å ha snakket med mange av dem jeg har studert med, har jeg innsett at for de fleste av oss er det å trekke seg unna og ta denne tiden for seg selv faktisk det vanskeligste.
Det er så mye man vil oppleve og ting man ikke vil gå glipp av, men tiden alene er kanskje nettopp det som trengs for å gjøre opplevelsen enda bedre.
Du trenger ikke å bli bestevenn med alle
Når man reiser alene til et nytt land og semester, er det lett å tenke at man må “finne sin gjeng” med én gang.
Det trenger du ikke.
Noen av dem jeg var mest med i starten var ikke nødvendigvis de jeg har kontakt med i dag. Noen blir dine beste venner, andre er mennesker du delte et semester med.
Begge delene er helt greit. Det vil automatisk være noen mennesker du klikker bedre med enn andre, men alt i alt vil de fleste du møter de i løpet av de ulike semesterene ha noe til felles med deg.
Alle valgte semesteret utenlands enten på grunn av interessen for faget, for å bli kjent med nye kulturer eller for å utfordre seg selv. Det er nettopp det som gjør semestrene så spesielle.
For de fleste er dette en helt ny situasjon, og vi er på en annen måte enn når man studerer hjemme helt avhengige av medstudenter. I semestrene hvor alle har bodd samme sted, har man nesten blitt som en liten familie i stedet for en studentgruppe.
Hverdagen jeg savnet mest
Før jeg dro, trodde jeg at jeg kom til å savne familie og venner mest. Men det som overrasket meg, var at det var de små rutinene og små tingene hjemme jeg savnet mest hvert semester.
Det å kunne drikke vann fra springen, matbutikken hjemme, det å gå i genser og bukse, og bare det å vite hvordan alt fungerer.
Det er kanskje nettopp det at jeg savnet de små tingene hjemme som gjorde at det ikke var så vanskelig å føle seg hjemme på de ulike stedene jeg var.
Det å kunne ha en “vanlig hverdag” med skole, frokost og ulike aktiviteter på kvelden gjorde at det føltes som noe kjent med denne typen hverdag. Alt føltes ikke ukjent eller ensomt.
Hjemreisen var vanskeligere enn utreisen
Jeg var ikke forberedt på hvor rart det ville være å komme hjem etter de fire semestrene.
Mens jeg har opplevd mye nytt, har livet hjemme fortsatt som før. Jeg blir spurt av mange om hvordan reisen har vært, men det er nesten umulig å forklare alt jeg har opplevd på bare noen få minutter.
Du kommer nok kanskje også til å savne menneskene, hverdagen og livet du lagde deg i utlandet mer enn du hadde trodd. Det betyr ikke at du ikke er glad for å være hjemme, bare at du har opplevd at et annet sted også har blitt “hjemme”.
Du kommer til å forandre deg mer enn du tror
Da jeg dro til Nepal, dro jeg for å lære om en ny kultur.
Det gjorde jeg også. Mer enn jeg noen gang hadde forestilt meg.
Og uansett hvor klisjé det høres ut, lærte jeg nok enda mer om meg selv.
Jeg har alltid likt å møte nye mennesker, men jeg har blitt enda tryggere på det, mer komfortabel i settinger der jeg ikke helt vet hva som skjer, og mer bevisst på hvor forskjellig mennesker lever.
Samtidig har jeg sett hvor ulikt syn vi har på hva som er viktig. Jeg har sett og opplevd at det ikke er viktig hvilke ting man eier, men heller hvilke folk man har rundt seg.
Det er nok noe vi alle egentlig vet, men det å være I et helt nytt land, med helt andre kulturelle forskjeller og regler har gjort at jeg har satt enda mer pris på de menneskene jeg har rundt meg.
Til syvende og sist er det de som har vært med på å gjøre at jeg føler meg trygg og har lyst til å utforske.
Hvis noen hadde fortalt meg dette før jeg dro, hadde jeg nok ikke helt forstått det. Noen ting må man egentlig bare oppleve for å forstå.
Og kanskje det er derfor jeg endte opp med hele fire semestre i utlandet og ikke bare det første i Nepal.
